Tekst: Torunn Tusj
Det er store endringer på gang for 30-åringen i Stamsund. Etter 18 år med Preben Faye- Schøll som leder for Figurteatret i Nordland (FiN), skal et nytt menneske inn og ta over det kunstneriske ansvaret. Yngvild Aspeli har hele Norges figurteatermiljø i ryggen når hun i august setter seg i sjefsstolen, men selv er hun mer opptatt av hvem hun står på skuldrene til.
– Jeg setter veldig stor pris på Figurteatret, og jeg setter veldig stor pris på Preben. Det blikket han har … alt det arbeidet og alt det han har brakt til FiN, både i Norge og internasjonalt. Jeg har veldig stor respekt for det. Hvor Preben har brakt FiN. Det er et veldig sterkt utgangspunkt. For meg å få lov til å ta det derfra …
Yngvild Aspeli er viden kjent og respektert for sine forestillinger. Hennes kompani, Plexus Polaire, har høstet strålende kritikker for alle sine produksjoner, vunnet flere priser og er ettertraktet over hele verden. Hva er det som får en utøvende kunstner på toppen av sin karriere til å forlate Paris for å reise til Lofoten?
– Det føles riktig og viktig for meg akkurat nå. Her jeg er nå. Å få ta et skritt tilbake … Gå ut av meg selv og se … at man er en del av et større miljø, og se hvordan man kan gi noe tilbake. Det er ting jeg har lært og fått … og nå kan jeg bruke det til å bidra til noe større. Være med på å ta et ansvar for et yrke, eller en profesjon, for en kunstart som jeg synes er veldig viktig. På et personlig plan, selvfølgelig, men også i et større perspektiv.
Yngvild er opptatt av kunstens samfunnsfunksjon, men hun er også opptatt av selve samfunnets funksjon, at vi mennesker er avhengige av å være en del av en større helhet, av å være sammen. Møter, møtepunkter og kommunikasjon er ord som stadig går igjen når Yngvild snakker.
Møtene med skogen, snøen og mørket i barndommens Valdres, som ga næring til fantasien. Møtet med norsklæreren på ungdomsskolen som ikke bare så hvem og hva Yngvild var, men hva hun kunne bli, og som lot Yngvild strekke norskfaget ut over det som kanskje var vanlig. Møtet med klassekameratene på musikk-, dans- og dramalinja på Stange videregående skole, som hun fremdeles jobber tett med, eller møtet med lærerne der som nevnte Jacques Lecoq-skolen i Paris. Ikke at hun lyttet til det, forresten, hun skulle jo bli scenograf … Men etter et år på folkehøgskole, der hun blant annet fikk et møte med figurspill, ble det klart at det var ikke rom hun skulle jobbe med. Så hun pakket sakene sine og reiste til Lecoq allikevel.
– Når jeg ser tilbake, så kan det se ut som om livet mitt er en lang, rett, målbevisst linje mot figurteaterkunsten, men sånn var det jo ikke. I realiteten går veien i sikk-sakk, der alt handler om hvem man møter og hva man kan gjøre sammen. For meg har det å utøve kunst alltid vært knyttet til det sosiale. Det kommunikative, det å være sammen eller det å uttrykke noe sammen … Noe av det viktigste vi kan lære som mennesker, er å være sammen. Eller, hvordan vi kan være sammen, hvordan vi kan være en del av et samfunn. Det er jo sånn vi overlever. Isolasjon er jo noe av det farligste som kan skje! Og kunst kan jo være en vei ut av den isolasjonen, fordi det er kommunikasjon.
I Yngvilds oppvekst var kunst- og kulturopplevelser en integrert del av oppdragelsen og en naturlig inngang til hvordan man forstår livet. Hun likte – og liker fremdeles – å forsvinne inn i bøker, men var på ingen måte avhengig av litteratur for å gå inn i fantasiens landskap. Og det er nettopp denne overgangen mellom fantasi og virkelighet som hun finner så fascinerende. Skogen i mørket, for eksempel, byr på usikkerhet rundt hva som er sant og hva som er fantasi.
– Vi er mørkeredde. Og i mørkeredselen, i alt det vi ikke ser og ikke vet, der settes fantasien i gang. I alt det som kan være eller kunne ha vært, det er der bilder og historier oppstår.
Når denne samtalen finner sted, er det under to uker til Plexus Polaire har premiere på Dracula, og Yngvild befinner seg i et mørkt univers av myter og historier, i overgangen mellom drøm, fantasi og virkelighet. I overgangen mellom prøver og en ferdig forestilling. Det kan prege samtalen litt, ler hun, og forteller at de forestillingene hun til enhver tid jobber med også preger hva slags litteratur hun leser, hva slags musikk hun lytter til og hva slags kunst hun oppsøker.
Som kunstnerisk leder for Plexus Polaire, vet vi at Yngvild ikke bare står for idé og regi, men at hun også både skriver og lager figurer til forestillingene. De siste årene har kompaniet produsert forestillinger på løpende bånd: Dracula (premiere 2. desember), Moby Dick, Chambre Noire og prosessen med Ibsens Et Dukkehjem er godt i gang. Hva er planen med Plexus Polaire fremover nå som hun ikke vil ha like mye tid som før?
– Det er veldig viktig for meg å fortsette å være en uøvende kunstner. Det er jo også som kunstner jeg har mest å bidra med på FiN. Det blir derfor viktig å lage et tydelig skille mellom utøveren Yngvild og den kunstneriske lederen for FiN. Den balansegangen jobber vi med nå, så det skal være helt avklart før jeg begynner i august. Og jeg er ikke så produktiv som det kanskje kan se ut som … Forestillingene spilles lenge, så det ser mye ut, men vanligvis bruker jeg tre år på én forestilling.
– Jeg er egentlig veldig treig … Så jeg tror det går fint å fortsette å produsere forestillinger med Plexus Polaire, så lenge jeg ikke spiller i dem selv. Vi ar utsatt premieren på Et Dukkehjem litt nå, så jeg skal få tid og ro til å omrokere hodet mitt, og gå inn i jobben som kunstnerisk leder på FiN. Det tror jeg er bra.
FiN har co-produsert tre av Plexus Polaires forestillinger, hvilket betyr at du kjenner institusjonen godt fra innsiden. Har du planer om noen store endringer?
– Nei, jeg har ingen planer om store endringer. Som jeg nevnte i sted, så føler jeg meg heldig som kan overta på dette tidspunktet, hvor jeg kan lene meg på tidligere ledere og alt det FiN har oppnådd gjennom 30 år. Det er naturlig å videreføre og opprettholde det som fungerer, og så vil jeg selvfølgelig videreutvikle det som kan videreutvikles.
Hva er det som skal videreføres og hva er det som skal videreutvikles?
– FiNs viktigste rolle er å produsere nyskapende figurteater av høy kvalitet. Gjennom å skape, spille og dele figurteater med stor variasjon, så skaper vi også en større forståelse for kunstarten i seg selv.
– FiN skal vise de ulike aspektene og sidene av hva figurteater er og kan være. Figurteater for meg er mye større enn det jeg tror det blir betraktet som. Figurteater er en måte å se verden på. Eller en måte å fortelle verden på. Et instrument eller et middel til å kommunisere på. Et middel som tar i bruk et spesielt språk. Det kan være figurer, objekter, bilder eller en spesifikk måte å jobbe med verden på. Det finnes så mange ulike uttrykk innad i figurteatret, og for meg er det viktig å utvikle mangfoldet.
– Det internasjonale aspektet er viktig. Samtidig så kan vi jobbe videre med det å ikke bare være en internasjonal og lokal aktør, men at vi også kan bidra på et nasjonalt plan. Dette gjøres i dag også, men her kan det være rom for utvikling.
Det er mye som skal på plass før Yngvild Aspeli flytter til Lofoten i august. Strukturen i Plexus Polaire videre, balansen mellom det å være utøvende kunstner og det å være kunstnerisk leder for FiN, men aller først: Premieren på Dracula.
I Stamsund er det stor glede over hvem som skal bli deres nye, kunstneriske leder. Både han som nå skal bli pensjonist og de som skal fortsette arbeidet føler seg trygge på at dette blir en god fortsettelse. I tillegg til å produsere nyskapende figurteaterforestillinger, jobber FiN svært aktivt for å få nye lokaler, samtidig som de – med rette – mener det er på høy tid å få FiN inn på statsbudsjettet. Dette samsvarer fullt ut med Yngvild Aspelis ambisjoner om å la Figurteatret i Nordland bli et enda større referansepunkt og et enda viktigere møtepunkt for figurteaterkunsten. Vi gleder oss til å se hva de kan utrette sammen.
Foto fremhevet bilde: Kristin Aafløy Opdan
