Margareta Niculescu var min lærer og regissør da jeg var elev på Riksteatrets dukketeaterskole på 1970-tallet. Hun var allerede den gang en internasjonal kjendis i figurteaterkretser etter at hun hadde bygget opp Tandarica dukketeater i Bukarest og vært president i det internasjonale UNIMA. På 1980-tallet bygget hun opp ESNAM – figurteaterakademinet i Charleville. Hun fortalte at hun ofte ble spurt: «-Kan du leve uten dukketeater?» Da pleide hun å svare: «-Ja, jeg kunne leve uten dukketeater, hvis jeg ville…  Det vil jeg ikke!» Og Margareta hadde sterk vilje, det var det ingen tvil om!

Det står altså ikke om liv eller død i bokstavelig forstand. Det står om livskvalitet. Det står om vilje.

Trangere tider for kunst

I dag står vi i en situasjon hvor mange profesjonelle kulturinstitusjoner er under angrep. Det blåser en kulturfiendtlig vind over landet. Den såkalte «sløseriombudsmannen» trekker fram utdrag fra enkeltverk som argument for at det er sløsing med fellesskapets midler å støtte kunstproduksjon. Oslo Nye Teater er truet av dramatisk budsjettkutt, Akademi for scenekunst trues av nedleggelse, Vestfold fylkeskommune vil trekke seg som eier av Teater Ibsen, Figurteatret i Nordland mangler finansiering av sine nye lokaler. Alle disse institusjonene har hatt betydning for norsk figurteaterkunst. Dessuten har UNIMA-Norge for flere år siden mistet sitt driftstilskudd fra staten. Det kan synes som om våre kulturpolitikere ikke prioriterer høyt nok å gi kunstformen figurteater gode utviklingsmuligheter. Og hva med oss? Har vi som sloss for figurteater, krefter og vilje til å stå i den stormen det vil kreve å sikre et livskraftig figurteatermiljø? Hvis svaret er ja (Det håper jeg!), må vi bli enige om noen mål, og så legge en strategi for hvordan vi kan oppnå dem. Vi må velge litt ulik strategi for å møte ulike kulturpolitikere på ulike arenaer, og jeg tror det er viktig at vi setter oss godt inn i motpartens argumentasjon. Det er viktig både for å imøtegå den best mulig, og for å forsøke å få til en god dialog med de som forvalter midlene.

Norges eldste institusjon for figurteater

I 1999 endret staten og Oslo kommune eierstrukturen til institusjonsteatrene i byen. Tidligere hadde staten og kommunen delt på eierskapet og ansvaret for å yte driftstilskudd. Nå overtok staten eneansvaret for Nationaltheatret mens Oslo kommune overtok Oslo Nye Teater. Vi var mange som var bekymret for konsekvensene av dette siden delt eierskap er vanlig for andre kulturinstitusjoner, og siden dette sikrer dem stabilitet og langsiktighet. Vi fryktet spesielt at Oslo Nye Teater skulle bli en salderingspost i Oslo kommunes budsjetter i trange tider. Vi ble forsøkt beroliget med at Oslo Kommune var en seriøs langsiktig eier og ansvarlig arbeidsgiver.

I dag ser vi tvert imot at vi hadde god grunn til bekymring. Kulturbyråden i Oslo, Anita Leirvik North (H), står fast på at det er tvingende nødvendig for byens økonomi å redusere tilskuddet til Oslo Nye Teater med 40 % ved et pennestrøk. Det er ennå håp om at bystyret vil omgjøre dette forslaget på budsjettmøtet 12. desember, for forslaget har møtt sterk motstand.

Byråden på sin side argumenterer med at det private selskapet Scene Kvelder leverer forestillinger av samme kategori på Folketeatret, uten at det koster kommunen et øre. Derfor er det bedre å gi de 37,5 millionene hun foreslår å kutte i uforpliktende tilskudd til det frie feltet og frivillig kulturliv, hevder hun. Det eneste hun vil frede, er dukketeatret i Trikkestallen, siden de har et trofast publikum av barn og familier. Men etter mitt syn er ikke dette noen akseptabel løsning for dukketeatret heller! Dukketeatret har i hele sin historie, som starter med Agnar og Jane Mykle i 1948, vært tilknyttet et større institusjonsteater. Samboerskapet har ikke vært uten konflikter, men det har sikret kontinuitet, stabilitet og profesjonalitet på en måte som er unik for norsk figurteater. Jeg forstår ikke annet enn at den løsningen byråden foreslår vil tappe dukketeatret for administrativ, teknisk, og kunstnerisk kompetanse hvis det blir gjennomført.

Det stemmer at musikkteater også produseres av private aktører, men samtidig har kommunen i lang tid også har oppfordret teatret til å øke sine billettinntekter. Den sikreste måten å gjøre det på er nettopp å sette opp internasjonale musikalsuksesser. Teatrets ledelse har altså fått veldig doble signaler fra eierne.

Akademiet i Fredrikstad

Høyskolen i Østfold må spare penger i 2025. Derfor blir det foreslått å legge ned Akademi for Scenekunst. Akademiet ble opprettet av en privat stiftelse i 1991 under navnet Norsk Dukketeaterakademi, og gikk inn som er en avdeling av høyskolen i 1995. Etter noen turbulente år fikk figurteater en mindre sentral plass ved skolen, men den har utdannet mange ledende scenekunstnere, og har en sterk posisjon nasjonalt og internasjonalt. Det utdannes veldig mange unge norske skuespillere i dag, men det er få som får spesialisering i figurteater.

Figurteater i Vestfold

I Vestfold er situasjonen den at politikerne i fylkeskommunen synes de får for lite igjen for de pengene de har bevilget til Teater Ibsen i Telemark. De relativt få turnéforestillingene teatret viser på kulturhusene i Vestfold, kunne vært kjøpt inn billigere i det åpne markedet blir det hevdet. Dersom Vestfold gjør alvor av å kutte sitt tilskudd får dette det dramatiske konsekvenser siden staten da automatisk vil kutte sitt tilskudd tilsvarende. Det har i flere omganger vært diskutert om Teater Ibsen i tillegg kunne bidra til produksjon av teater i Vestfold, men disse forsøkene har strandet.

Det er for tiden stor aktivitet innen figurteater i Vestfold. Blant annet holder Figurfestspillene i Tønsberg til i fylket og Papirhuset Teater har tilbudt prøve- og spillelokaler til profesjonelle scenekunstnere. Etter mitt syn kunne dagens konflikt vært unngått om Teater Ibsen hadde gått inn som en aktiv samarbeidspartner med miljøene i Vestfold.

Figurteatret i Nordland (FIN)

Siden starten i 1991 har prosjektteatret for figurteater, som drives av Nordland fylkeskommune med støtte fra Vestvågøy kommune og staten, vokst og oppnådd stor anerkjennelse både i Norge og utlandet. Modellen til teatret åpner for at ulike figurteaterkompanier fra hele verden kan produsere forestillinger i Lofoten for så å turnere i Nordland fylke. Fiskeværet Stamsund har ikke nok innbyggere til å fylle en stor teatersal annet enn under den årlige internasjonale teaterfestivalen. Likevel er det behov for en stor scene hvis man skal produsere moderne figurteater i et visst format. Planene er å ta i bruk bygningen etter den den nedlagte guanofabrikken i Stamsund. Tegningene er klare, men finansieringen av prosjektet er vanskelig å skaffe.

En vei ut av uføret

Hva skal vi så gjøre for å få publikum, scenekunstkolleger, sponsorer og politikere til å ville satse mer på figurteater?

Dette er en gordisk knute: jo mindre godt figurteater disse menneskene selv erfarer, jo mindre engasjert blir de i å støtte kunstformen. Det får igjen som konsekvens at det blir enda mindre ressurser til å lage godt figurteater.

Da mitt barnebarn på seks år mottok en fin julegave, utbrøt hun: «- åhh! En sånn har jeg alltid ønsket meg! (…) Jeg visste det bare ikke.» Store deler av vårt potensielle publikum har det på samme måte. De ønsker seg figurteater – de vet det bare ikke. Derfor må vi bite tennene sammen og fortsette å produsere den typen figurteaterøyeblikk med de ressursene vi har.

Vi må bli flinkere til å stå samlet og bidra til å gjøre hverandre synlige! I et større perspektiv er vi ikke konkurrenter. Vi som brenner for figurteater må snakke hverandre opp, og vi må stille opp for hverandre.

Hvis ikke vi klarer å vise at vi vil figurteater, kommer ingen andre til å ville kunstformen heller!

Knut Alfsen

Oktober 2024