Anmeldt av Elin Lindberg
Til Ruffen og den flygende hollender har Brageteatret fått med seg et stjernelag av figurteaterkunstnere – det blir det høy kvalitet av.
RUFFEN OG DEN MAGISKE HOLLENDER av Tor Åge Bringsværd
Regi: Gwendolyn Warnock
Scenografi, kostymedesign og dukkedesign: Kirjan Waage
Dramatisering: Oda Radoor
Lysdesign: Oscar Udbye
Skuespillere/dukkespillere: Siv Iren Misund, Oda Djuplasti, Kristoffer Bakken Erichsen, Kirjan Waage
Komponist, musiker og forteller: Nils Oortwijn
Teatermaler: Kariann Clarke
Rådhusteatret Ski, søndag 14.november 2021
Alt for få hadde funnet fram til Rådhusteatret i Ski og Ruffen og den flygende hollender denne tåkete søndagsettermiddagen. Og det er synd, for dette er virkelig en oppsetning som fortjener et stort publikum – og som våre yngste teatergjengere fortjener – fordi dette er svært god figurteaterkunst.
God, gamle Ruffen
Det er ingen tvil om at det er den gamle barnebokhelten som er hovedpersonen når vi kommer inn i teatersalen. Over scenen henger en malt dekorasjon med en versjon av sjøormen Ruffen slik vi kjenner ham fra bøkene om ham fra 1970-tallet med de legendariske illustrasjonene av Thore Hansen. Det er koselig og nostalgisk. Og det er nettopp slik agn besteforeldre, og voksne foreldre, biter på når de skal ta med barn og barnebarn på teater. Her er tilsynelatende alt ved det gamle. Sympatisk og eventyraktig lett musikk roer oss ned der vi finner plassene våre i teatersalen som i dag er for stor for den lille gruppen av små og store som vi er.
På scenen er ei lita «kai» til høyre og en «sjø-anemone» til venstre. Midt på er det tre lag bakover med blåmalte rammer, den ene inni den andre, slik at det blir skapt dybde i scenografien.
Eksellent formidlingsevne
Kapteinen (Nils Oortwijn) kommer fram på kaia med trekkspillet sitt. Han er ulastelig kledd som en kaptein fra 1700-tallet og han synger en sjarmerende sjømannssang om Jan, Per-Tore og Cornell som reiste til sjøs med skjegget sitt. Han formidler forbilledlig tydelig historien vi nå skal få se. Barna blir tatt på alvor uten at tydeligheten virker nedlatende. Kapteinen presenterer den unge sjøormen Ruffen. Det er Kirjan Waage fra Wakka Wakka som er stemme og figurfører. Det er han som står bak kostymer, scenografi og dukkedesign. Den andre halvdelen av Wakka Wakka – Gwendolyn Warnock – står for regi. Ruffen viser seg fram i tre størrelser. Han er tråddukke bakerst, og håndholdt i de to andre størrelsene. Presentasjonene er rolige og tydelige slik at alle skal få det med seg.
Tøff Ruff
Waage spiller Ruffen som en vilter og tøff liten sjøorm. Han er nysgjerrig og modig. Når han får høre at Den flyvende hollender er forbannet av selveste Havdronninga slik at han ikke kan få sin siste reis til Den siste havn – alle sjømenns paradis – tar Ruffen affære. Han må først finne ut hvor Havdronninga bor, da må han ned på 4000 meters dyp for å snakke med en syngende hummer som bor der og vet alt.
Før Ruffen drar av gårde snakker han med omsorgssjøormen sin som er Bestemor. Hun er en svær sjøorm – mange meter høy. De scenografiske elementene, og figurene, benytter – forbilledlig igjen – hele høyden på scenen. Scenebildet og spilleplassen blir slik variert og spennende. Tilbake til Bestemor. Hun er skapt i Thore Hansens bilde og er like opptatt av strikking som hun har vært i hele vår bekjentskapshistorie med henne. Hun er som nevnt høy, i tillegg har hun en hale som rekker helt rundt det egget som er Ruffens seng (funfact: sjøormer sover i store egg). Bestemor spilles sympatisk, men stemmen hennes blir noe svak i forhold til Ruffens klare og levende røst. Jeg savner også at halen til Bestemor kommer mer i spill. Den blir litt for slapp og putete der den ligger.
Menneskedukken
Sjøormer har ikke kosedyr, de har kosemennesker. Ruffens kosemenneske heter Pia. Dette er et godt dramaturgisk grep. Ruffen må jo ha med seg kosemennesket sitt på tur og det gir ham noen å ha dialog med underveis. Litt skummelt blir det også når Pia flyter av gårde i dypet etter samtalen med den syngende hummeren og må finne seg en halvtam laks å ri på for å finne fram til eieren sin igjen.
Det er hjerteskjærende når Ruffen gir fra seg kosemennesket til Den flyvende hollender for at han trenger mer trøst enn ham selv. Det er nesten så det er et alt for stort offer for en barnesjøorm.
Herregud for en havdronningstemme!
Siv Iren Misund spiller Havdronninga. For et funn! Misund er en fremragende mezzosopran og hun synger replikkene til Havdronninga som en wagnersk valkyrje – det er grøssende flott! Hun er også hevet høyt opp på en skinnende trone – nok en flott bruk av alle etasjer i et scenerom. Hun har skinnende paljettkostyme og har kraft og makt – og hun er faktisk så skremmende at et lite barn må bæres ut av teatersalen. Men resten av barna jeg observerte fulgte storøyet med – flott. Det store, og en smule voldsomme, balanseres av vittige bifigurer. Det jålete havfrue/havherre-paret for eksempel er veldig artige. En jazzfisk, slappfisk, og en bunnfisk med like flat humor som en dyphavsslette: «Pizza laget fra bunnen av» – «bunn giorno!» De bløteste blødmer, men fulle av sjarm.
Fram og tilbake
Alt løser seg naturligvis, men hindringene som har stått i veien har virket helt uoverkommelige. Harmonien er gjenopprettet på Den usynlige øya der sjøormene bor. Historien gjenfortelles baklengs – utmerket didaktisk. Vi blir minnet på hva vi har opplevd. Sjøormene kan fortsette gumling av fiskeboller med rosiner og Den Flyvende hollender kan endelig komme seg på puben i Den siste havn og synge rai-rai og drikke grogg. Det hele er fargerikt og passe fartsfylt, og aktørene har en ypperlig presisjon i spillet. Hurra: Dette er godt figurteater!
Framhevet bilde: foto_Signe Fuglesteg Luksengard
