Teater Fusentast

0

Hvordan har koronaen påvirket figurteaterarbeidet ditt/deres?

Tro det eller ei,

Koronaåret 2020 ble begivenhetsrikt (og sært og rart og konfronterende). Året ble for min del preget av to av Norges mest oversatte forfattere.

For Teater Fusentast ble det et godt teaterår, og et dårlig teaterår samtidig.

Godt, fordi vi klarte gjennomføre 45 forestillinger, mange for «utsolgte» saler – alt fra 10 til 120 tilskuere.

Godt, fordi det er uendelig tilfredsstillende endelig å få være Peer Gynt på det «ikoniske vannspeilet» ved Gålåvatnet.

Dårlig, fordi en ny, egen produksjon – den første på10 år – måtte avblåses inntil videre.

Dårlig, fordi mitt initiativ og min skaperevne kollapset.

 

De to forfatterne er selvfølgelig Henrik Ibsen og Trygve Gulbranssen.

I 1992 hadde vår, Henrik Ibsens og Gösta Kjellin sin Peer Gynt, premiere ved Figurteateret i Nordland (den gangen Nordland Dukketeaterverksted). Den gang sto også Peer Gynt-stevnet ved Gålåvatnet i sine spede barnesko. Siden den gang har vi i noen år forsøkt å friste dem til å ta inn vår Peer Gynt i sitt program. Da nå Covid-19-landeplagen umuliggjorde deres eget spel, spurte kunstnerisk leder og forhenværende dukkespiller Ellen Horn om vi fortsatt har Peer Gynt på programmet – og det har vi. Det ble ett av årets høydepunkter. Maken til sted, naturlig scenografi og publikumsoppslutning!

 

Trygve Gulbranssen er nå til dags mer kjent utenfor Norges grenser enn her til lands.

Opp gjennom hele min oppvekst har hans Bjørndal-trilogi, med de utrolige titlene Og bakom synger skogene, Det blåser fra Dauingfjell og Ingen vei går utenom blitt lest av tanter, besteforeldre, bekjentes foreldre og slekt. Den er blitt rost og latterliggjort. Men selv hadde jeg aldri lest dem.

 

Korona slo inn for alvor. Jeg hadde akkurat avtalt oppstarten av mitt nye teaterprosjekt Greetings from . . .  med Lasse Åkerlund fra Sverige som regissør.

Duncan Birmingham fra Wales, spesialist i å lage pop-ups – slike tegninger som man åpner til en tredimensjonal verden med høy «WOW!»-faktor – skulle komme og kurse hele staben i denne kunsten. Og så innså jeg at Norge ville bli stengt. Duncan og Lasse kunne saktens komme til Trondheim, men veien hjem ville være umulig.

Med oppstarten annullert, prosjektet underfinansiert, alt inntektsgivende arbeid som lege avlyst, kom og forble jeg i dvale. Jeg kjente meg gammel, glemsk, kom ikke til noe, funderte på om jeg kunne ha testosteronmangel eller begynnende demens.

Så fant jeg trilogien.

For et herlig språk og fascinerende lesning, selv om absolutt ingenting vesentlig hender i bøkene. Det er disse bøker som har preget utlendingenes oppfatning av det ur-norske: Bønder i som sitter på sine gårder og tier og ser morskt på hverandre i mørket. De dreper en bjørn i ny og ne med bare nevene. Sterke og trauste er de; og fengende.

Det hjalp.

Det som også hjalp, var at vi hadde avtalt en gedigen markering av vår mer enn tretti-årige eksistens med en utstilling av Coby Omvlee sine malerier og en serie av 23 forestillinger på Rosendal Teater hvor vi spilte seks av de åtte forestillingene som vi har spilt jevnlig opp gjennom årene og som vi har spart på til å brukes på en regnværsdag (som man sier der jeg kommer fra). Nummer sju og åtte er titteskapsfremvisninger som på ingen måte fyller smittevernskravene under pandemien.

Det hjalp også å bli invitert av Paolo Martini og Studium Actoris i Fredrikstad til å spille Sand mellom tærne og  Langligger som en del av deres SAFT-program. Selv om det akkurat da var økende spredning av viruset i Østfold og kommunen hadde advart befolkningen mot å delta på kulturarrangementer, samtidig som man oppfordret til at kulturen skulle gå sin gang, hadde begge forestillinger hele sju fryktløse tilskuere.

Ingen ble smittet.

Også Katta og andre strofer skulle vi vise, men en av skuespillerne er i høy-risikogruppen for et alvorlig forløp hvis han blir Covid-19 syk, så den forestillingen måtte vi bare droppe.

 

Året hadde begynt så godt.

Det var bare snåle kinesere som brukte munnbind, som om sosial avstand og hoste i albuekroken alene ikke var smittevern godt nok.

Med Koseputa dro jeg og fikk med meg de mange fine forestillinger på Figurfestdagene i Tønsberg. Med Langligger og Koseputa i Paris dro vi langs den hasardiøse E6 gjennom Nordland (og overlevde igjen) til Vinterlysfestivalen i Mo i Rana.

Også St. Olavs Hospital (i regi av sykehusprestene og mot PR-avdelingens ønske), og ikke minst Universitetssykehuset og Europaparlamentet i Brussel fikk Langligger.

Men da begynte ting å skje. Under mottakelsen i Europaparlamentsbygningen ble vi meddelt at bare én av de to planlagte forestillingene kunne vises da hele parlamentet stengte ned fra neste dag. Visningen på sykehuset ble spesiell da vi ikke tidligere hadde opplevd en sal full av munnbind- og hårnett-kledte tilskuere som under forestillingen måtte komme og gå til og fra heftige møter om pandemitiltak.

 

Året sluttet vel så bra.

Teater Bizarra leide inn vår Coby Omvlee til rollen som Ms. Scrooge i julefortellinga, og de ba meg om å spille en avglemt gruvearbeider/bestefar/Pterodaktyl i Her er vi med intet mindre enn Trondheim Symfonietta og lydkulisser komponert av Bergmund Skaslien.  Dette er et vandreteater for barnehagebarn basert på Jules Verne sin Reisen til jordens indre.

 

Mellom årets fine start og slutt har Lasse Åkerlund og jeg forsøkt å samarbeide virtuelt via nettet – helt ubrukelig. Vi har forsøkt snart fem ganger å møtes, men stadig endring i reise- og karantenereglene har gjort det helt umulig. Vi gir oss likevel ikke, og satser fremdeles på Greetings from . . .-premiere til høsten.

 

Snart – i april – er det dags for Nordlandsturné med Katitzi for Den Kulturelle Skolesekken, i september Troms- og Finnmark-DKS-turné med Sand mellom tærne og i november blir det Her er vi for Trondheimsbarnehagene.

 

På grunn av reiserestriksjonene og publikumsbegrensningene har festivalene problemer med å kontraktere utenlandske forestillinger, og det tjener oss:

I juni Peer Gynt på PiT i Porsgrunn, og den samme forestillingen pluss Katta og andre strofer på SAFT i Fredrikstad. Sistnevnte stykke og musikalen Tornerose er også planlagt til «Sommer i Borggården» av Nidarosdomens minifestival.

 

Inntil videre har jeg altså hverken råd, tid eller mulighet til demensutvikling eller testosteronsvikt.

Leve figurteaterkulturen som folkehelsebot!

 

Jaap

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dele.

About Author

Kommentarer er stengt.