Endelig! gratulerer!

Intervju med Robsrud & Dean

av Maia Lohre Køhn

Som seg hør og bør begynte vi intervjuet med fire minutter og 13 sekunder hundeprat. Kenneth sin hund heter Rab, min heter Ellie. Da var det unnagjort og kunne legges til side.

21. og 22. februar, neste år, går forestillingen med arbeidstittelen: Apokalypse Noah av stabelen. Forestillingen har Kulturrådets støtte i ryggen, noe som er en stor seier for kompaniet Robsrud & DeaN, for det har ikke vært hverdagskost de siste 25 årene.

Scenekunstduoen Robsrud & DeaN, som feirer 32 år i år, møttes i 1992 og har laget teater sammen siden den gang. I 2016 feiret de sitt 25-års jubileum i Asker kulturhus som en festival med ni forestillinger av kompaniets seks aktive forestillinger, mange av dem som de har turnert DKS med i flere år. Kenneth Dean beskriver dynamikken slik: “Jeg skriver og regisserer og Geir spiller og administrerer.”

Det Kenneth Dean og Geir Robsrud har fått til sammen, er litt av et mesterstykke. Spesielt med tanke på at det er 25 år siden de sist fikk støtte fra Kulturrådet. Hele tiden har de vært avhengige av sitt store bransjenettverk for å få det til å gå rundt. En forestilling på dagtid for skoleelever i bytte mot noen dager prøver, og premierelokale, for å nevne noe.

For 25 år siden begynte midlene å minke og bevilgningen å stoppe. Derfor oppsøkte duoen Kulturdepartementet for et møte.

“Vi fikk forklart og demonstrert hva som var A-bunken, B-bunken og C-Bunken”, sier Geir. “Var man i C-bunken var det bare å glemme å få støtte. Det var der vi var”.
“Fordi jeg var for gammel”, legger Kenneth til.

På den tiden ble det forklart at de, på grunn av Kenneths alder, ikke kom til å få noe mer støtte. De fikk vite at de hadde blitt plassert på en liste og ble anbefalt å søke driftstilskudd heller enn prosjektstøtte. Nå skulle Kulturrådets midler gå til de unge og nye prosjekter og Robsrud & DeaN skulle ikke få mer.

“Og det er jo ikke lov å si noe sånt!”

Etter å ha søkt hvert år siden den gang, med unntak av to søknadsrunder, har kompaniet Robsrud & DeaN endelig fått innvilget støtte. I takt med at de ikke har fått støtte, har selvfølgelig også summen under budsjettposten “Kulturrådet” minket.

Robsrud, som også er “den som administrerer” sier det sånn: “I år fikk vi 350 000 kr og det er lite. Vi er fornøyde, men det går akkurat. Nå har vi søkt andre steder, så kanskje det hjelper å ha fått innvilget noe fra dem, inn i andre søknader?”

I og med at de søker Kulturrådet hvert år, har de en følelse av at de endelig er blir sett for det de gjør. For Robsrud & DeaN har vært i kontinuerlig drift i alle 32 årene. 

Geir Robsrud og Kenneth Dean ønsker 
meg velkommen

“Vi er vel en av de gruppene som har holdt på lengst, helt kontinuerlig og som produserer nye stykker, hvert år”, sier Kenneth.

Ofte uten mer midler enn akkurat nok. 

Administrator Robsrud tar ordet: “Nå har vi også søkt FFUK og vi håper at vi får det innvilget, fordi det er en stund siden sist”. Han har inntrykk av at FFUK tenker som så: jobber de seriøst, da fortjener de å få penger litt innimellom. “Og det er ganske kjekt. - Å bli tatt seriøst. - En gang iblant.”

Kenneth og Geir møttes på Teater X. Et initiativ i Bærum for arbeidsledige sosialklienter. Det var stor audition med 70 søkere hvorav 10 kom inn. Skolen varte i 2 og 1/2 år. Kenneth var lærer og Geir var en av elevene.

De oppdaget kjapt en felles humor og begynte å jobbe sammen på kveldene. Arbeidsfellesskapet var skapt.

Geir er stolt av sin regissør og skryter: “Noe av det jeg savner når jeg ser på mye annet teater, er liksom det teater-håndverket som jeg synes man får i det som Kenneth driver med. Godt teater-håndverk”.

Da Kenneth Dean vokste opp i Edinburgh, var teater en stor del av kulturen og viktig for at han i senere tid skulle ta en utdannelse i regi. Edinburgh har både forestillinger og teaterscener over hele byen og det ble vist scenekunst – hele året gjennom.

“I Storbritannia har de pubscener som er etablerte spillesteder”, minnes regissøren, og det var i den britiske tradisjonen Pantomime at Kenneth skulle finne mye inspirasjon: “I Storbritannia deltar publikum med helt egne replikker i julespillene”.

Noe lignende har de prøvd seg på i Norge også, blant annet har de ikledd publikum nattkjoler og nattluer i deres versjon av Et Juleeventyr. Publikum fikk rollen som gjerrigknarken Scrooge, og på scenen fikk de møte gjenferdene av julas fortid, nåtid og fremtid.

“Vi var veldig tidlig ute med å lage publikumshenvendt teater i Norge”, forteller de. Det var ikke før de opplevde en forestilling som ble beskrevet som nymoderne og grensesprengende og som var stilmessig lik noe de selv hadde gjort for tiår siden, at de innså hvor langt foran de lå.

I forestillingen de lager nå, blir publikum den delen av verdens befolkning som ikke overlever apokalypsen. “Når publikum kommer er det x minutter igjen til dommedag, like mange minutter som forestillingen er lang. Det skaper spenning”, sier Robsrud.

Apokalypse Noah trekker parallellen mellom den bibelske dommedagen som Noah (han med arken) opplevde og dommedagen som forestillingens hovedpersoner opplever. Hvem og hva skal man ta med seg inn i de apokalyptiske tilstandene der et fåtall overlevende er igjen på jorden?

Scan av avisartikkel fra Robsrud & Deans hjemmeside

Forestillingen er for mellomtrinnet og opp, men som mye av det Robsrud & DeaN lager, treffer det voksne like godt. “Vi har veldig vanskelig for å si om alle forestillingene våre at de er for barn”, drøfter Kenneth: “En gang har vi laget en forestilling spesifikt for barn, det var et bestillingsverk. For øvrig lager vi ting som er så visuelle og med mye humor så forestillingen passer barn, men innholdet – det skal man kanskje være voksen for å forstå”.

Administratoren legger til: “Vi selger mye som barneforestillinger, men det er ikke alltid laget som det”.

Forestillingens midtpunkt er det falleferdige treskuret i hagen. Dette har faren montert en stor og ugjennomtrengelig metalldør på. Pappaen er gæren og sønnen – litt over gjennomsnittlig avhengig av pappaen sin. Ideen om metalldøren kommer fra at faren har funnet en ultimat apokalyptisk valuta. I stedet for å hamstre mat, skal de hamstre doruller.

Dette beskriver Robsrud & DeaN som litt Beckett-aktig. Og de har aldri gjort noe lignende.

“Jeg har en følelse av at teater er en veldig viktig begivenhet i et samfunn”, sier Kenneth og avslutter: “Jeg synes teater blir mer og mer viktig, men jeg opplever at politikere og alle med penger ser på det som mindre og mindre viktig. Noe som er rart fordi det handler om kontakt mellom virkelige mennesker og ikke mellom mennesker og skjerm. Det er veldig viktig at det fortsetter å spilles teater og jeg skulle gjerne ønske at det var mye mer teater og lettere for voksne å se teater også. Dessverre er spillesteder en mangelvare og billettprisen høy”.