26. AUGUST 2024
Reisebrev fra Riksteateret
av Maia Lohre KøhnI går knaste det til igjen - det spratt! I dét Fantorangen, Pivi og Fantus spretter inn på scenen i frykt for at Fantus skal prompe en skikkelig ekkel fis: - Latteren! Latteren som forsvarer at Riksteateret nå reiser ut med 88 forestillinger av et hyperkommerst, 17 år gammelt, univers - Fantorangen på Teater. Latteren som taler enhver kultursnobbete forelder midt i mot! Latteren som er verdt hele billetten! Latteren til et menneske på sånn ca rundt ett, to eller tre, som ser noe helt utrolig, hinsides og merkelig!
Den figuren hun kjenner så godt, den figuren som skaper gøy og gørr og problemer og magi på tv, hver dag, deler nå plutselig samme tid, sted og rom som henne. Plutselig puster hun inn samme luft som Fantus, ser de samme fargene som Fantorangen og plutselig kan hun nesten kjenne vinden av håret til Pivi vaie etter hodekastene!
For henne er dette magi. En så surrealistisk hendelse at latteren, den som er uten ord, knaser ut over hele salen. Og da er vi i gang i dag óg. Forestilling 47, ca midt i høstturneen. Denne gangen et sted mellom det sørligste spillestedet i Lyngdal og nesten helt opp til Norges geografiske navle, Steinkjer, men ikke helt..
Kjære Ånd i hanskes lesere,
Her kommer et reisebrev.
Ikke at du er nødt til å lese brevet bare fordi det er adressert til deg, som en annen spam-filtrert reklamepost, men det er til deg i hvert fall. Om du finner det interessant.
Mitt navn er Maia, jeg er figurspiller, skuespiller og teatermaker. I år har jeg nesten gjort utelukkende figurteater. Min interesse for figurteater startet på Oslo Nye Teater Trikkestallen. Det er mange av dagens og tidens figurspillere som har spilt i forestillinger jeg fortsatt kan huske: Dronningen i Aladdin eller Samson og Roberto eller oksen Ferdinand eller krokodillen i Pulverheksa, og presidenten, i den lille TV-en, i Saga. Dette var forestillinger tilgjengelig for barn og det er hele grunnen til at jeg i dag likestiller, eller nesten setter figurteater høyere enn “mennesketeater”.
I forgårs våknet jeg opp i Stavanger, dro på jobb i Egersund og sa til en kollega: “sees i Aksdal!"- og så lo vi. For det føltes så absurd. Selv om dette er hennes andre turné, ute med Riksteateret og dette, som er min første, har holdt på en stund allerede - over vinter, vår, sommer og nå høst, - så lo vi godt og smalt i, med ett: “Fysøren, dette er absurd!”
En absurd tilværelse.
Denne reisen med Fantorangen på teater begynte i Oslo, på Oslo Nye Teater Trikkestallen, måneder før vi fikk nyheten om nedleggingstrusler og avlysning av høstens program på teaterkjelleren. I siste innspurtsuken før premieren til Fantorangen-ensemblet, på Oslo Nye teater, møttes en ny gjeng med figurspillere for første leseprøve. For regissøren, Bård Bjørknes, som var på sin sjuende prøveuke, krøllet det sånn passe i hjernen, kan jeg tenke meg. For han skulle begynne på nytt - Ikke helt på nytt -, men på nytt nok til å få helt nye sceneteknikere og skuespillere til å gjøre det samme i tre nye, halvveis overlappende uker.
Samarbeidsproduksjonen som skulle feire Riksteaterets 75 år på veien!
Før jeg fikk ta plass på denne leseprøven, hadde noen takket nei, så sannsynligheten for at jeg egentlig skulle få være med på dette eventyret hadde vært ganske liten. Sommeren før hadde produsenten ringt meg under et Go Figure!-kurs om hvordan skape inkluderende teater og brakt meg nyheten. Og så var det avgjort. 88 spillesteder, for 75 år, med figurteater som jubileumets maskott. Og jeg var over alle hauger, dansende til Maniac-låta og takknemlig!
Takknemlig
Turnépremieren startet med brask og bram i Fredrikstad. Legg gjerne trykk på brask og bram. Tilskuere som var nærmere vår, oss utøvernes, alder kunne rapportere tilbake at de hadde aldri vært borti et høyere støynivå i amfiet, noen gang.
Støyen var ugjenkjennbar. Også for oss skuespillere. For det var liksom ikke ufokusert uro. Det var tilrop! Det var snakking og repetering av replikker, dansing, synging og høylytt kommentering til foreldre! Det var som om de satt og så på TV! Og slik skulle det fortsette. Senere i Vestfold, kunne en venninne av meg fortelle om et barn som hadde reist seg opp og viftet høyt med Pivi-bamsen sin og ropt til Pivi: “Pivi du er her! Du er heeeer!” og en annen hadde sittet rakrygget med kulrunde øyne og sagt et himmelfallent “WOW”, etter maurtuesangen.
Plutselig en dag, noen forestillingsuker inn i turnéperioden, etter en av Norges lengste flyturer og reinsdyr-utsikt fra bussvinduet, var vi klare til å spille i Kirkenes. I bakrommet hadde husets folk satt fram KAKE og frukt til oss. En kjempegod kake! Og i garderoben, på hver vår plass, lå morgenkåpen. Du vet morgenkåpen som er hvit med en husbrodert riksteaterlogo på. Det var da jeg innså hvor heldig jeg var, hvor jeg befant meg og hva jeg hadde fått lov til å være med på! Brått var det fem minutter til forestilling og vårt vante snakkesalige publikum var for første gang helt uten popkornskvaldring. Den fullstappede salen satt på kanten av setet. Lent inn mot forestillingen og lo der det var morsomt, gråt der det var trist og etterpå var vi helt forvirra.
Teaterregelen: “Hysj”
Hva vet nå jeg, men det føltes ikke som om det var på grunn av teaterregelen: ”Hysj”, at de var stille, for de var aktive publikummere. Og jeg skal ikke sitte her og spekulere i publikums oppførsel, bare formidle, på et vis, at det var ulik respons gjennom hele Norge på langs. Andre steder vi var innom, på Kirkenes sin størrelse, trodde jeg at jeg kunne høre hvem som var de kule, eldre gutta og hvem som syntes de kule, eldre gutta var kule. Av og til i form av tilrop som oppmanet om at Fantorangen oppførte seg som en dust og andre ganger med setninger som: “Promp!”.
Og med det avslutter jeg dette reisebrevet..
Neida.
For poenget er at vi har alle våre innganger til teater, men ofte er det fordi vi kjenner noen eller til noe. Og det er nok mange barn som ikke hadde sett figurteater, som første teateropplevelse, om det ikke var for Fantorangen og gjengen. Det er rått. Tenk at vi har en hel gjeng med to- til tre-åringer i Norge som ikke har sett mennesketeater enda!
Mennesketeater
For meg er det tydelig at Norge som figurteaterland er under utvikling. Jeg opplever det som at figurteater bare blir mer tilgjengelig og magisk og at mennesketeater nå må jobbe for å være aktuelle. Det er ikke for å sette en “oss mot dem” -grill i verdens horn, men snarere for å heie fram det levende u-levende.
Og her gjør (og har) Riks, Figurteatret i Nordland, Nordland teater og Oslo Nye (gjort) en skikkelig viktig jobb. Ja, jeg vet, OG er enig i, at vi trenger figurteater for voksne og ungdommer. Dette fordi teatermagi er ikke kun forbeholdt barn. På den andre siden er hele grunnen til at jeg mener det, at jeg selv fikk god tilgang på figurteater som barn. Og den privilegerte og veslevoksne ungen, Maia, lo også på den knitrende måten gang på gang, og gjør det fortsatt, når det virkelig er MAGI.
Alt godt, Maia