Hva har koronaen gjort med figurteaterarbeidet deres?
Vi kunstnere er vant til å balansere mellom det kjente og det ukjente. Det er en av de elementene, som gir oss mulighet til å skape noe nytt, krysse grenser og tørre. Det er det, som gir oss styrke og pusher oss videre i kunstens verden. Samtidig balanserer vi i den virkelige verden mellom “å være eller ikke være”. Trygghet og ro er noe man kan savne i kunstnerens hverdag. Likevel velger de fleste å gå den veien. Fordi å skape og å dele med andre er noe, som står høyest på listen i våre liv. Å møte et menneske, fortelle en historie og oppleve sammen, gir oss alle styrke. Vi åpner våre hjerter og blir bedre mennesker. Vi ser hverandre. Vi lytter. Vi deler. Vi gir og tar. For felles beste.
Men ingen forventet jo at det som skjedde i fjor noen gang skulle skje. Og selv om vi er vant til å takle mye og tilpasse oss, kom det brått på og alt stoppet plutselig opp. Verden stoppet. Det var vi ikke forberedt på, men igjen måtte vi finne oss selv i den utrolige situasjonen. For en kunstner, som er avhengig av å møte andre var det jo helt absurd. Vi ble stengt i våre egne bobler, men så skjedde det noe. Vi stoppet opp, så oss rundt og begynte å stille spørsmål som man ellers skyver bort. Hva er det vi egentlig skaper? Er det noen, som trenger det? Er det noen som savner det? Er det vi gjør viktig og verdifullt? Ja, nå har vi god tid til å tenke, observere og kanskje finne noen svar. Det har gått mange måneder med opp og nedturer. Savn, tomhet og usikkerhet. Men nå gjelder det jo de fleste. Ikke bare kunstnere. For alt det sosiale ble kuttet av og vi ser at andre også savner og er usikre. Det er tross alt et godt tegn. Det er bekreftelse på at vi vil være sammen og vi vil oppleve ting sammen. Uansett hva man driver med er vi skapt for å være samlet. Og selv om de som kommer og ser oss ikke helt vet det nå, er det sikkert, at det vi gjør er noe de savner. Når verden åpner opp igjen kommer de tilbake til oss. Med store øyne og et stort smil, vil vi være sammen igjen. Og vi vil igjen balansere mellom det kjente og ukjente fordi at vi tør. Vi vil gi og ta. For felles beste.
Open Window Theatre har gjennom det siste året klart opprettholde en del aktivitet. Til tross for flere avlysninger og planer, som forandret seg flere ganger, var vi så heldige at vi produserte en forestilling som heter 365 Pingviner og er en internasjonal produksjon. August var den ene måneden man kunne komme til Norge uten å være i karantene. Det var akkurat da vi skulle lage dette stykket. Vi hadde flaks! Forestillingen turnerte bare i oktober (Figur i Fossekleiva / DKS). I vår samarbeidet jeg med Tormod Lindgren/Theater Corpus ved hans nye produksjon Simplicissimus. Vi var heldige som fikk turnere med den i Innlandet. Etter siste forestilling på Hamar stengte hele området rundt Hamar ned igjen. Flaks, igjen. Nå er jeg i gang med å lage en liten bok om figurteater og Open Window Theatre, som er en slags promobok for den teaterformen. Den er rettet mot alle som er interesserte i teater og vil være en liten smaksprøve på hva figurteater er og hvordan jeg tenker i forhold til å jobbe med figurteater.
