Av Maia Lohre Køhn
Simon T. Rann og jeg møtes på Verdal hotell, søndag kl. 13.00 og får lov av personalet til å sitte i peisestua. Her har han også bodd et par ganger tidligere, når han har jobbet med skuespill- og teaterproduksjon-studenter fra Nord universitet (Teater NORD). Derfor var det han som foreslo at vi kunne møtes her, ettersom det heller ikke er noen andre kafeer i Verdal som er åpne på søndager.
Simon er en høy mann med brune, snille øyne og en veldig svær, rød parkas. Han har vært i Verdal en uke nå for å gjøre en to ukers workshop i Compagnie Philippe Genty-stil, med teaterstudentene. Og vinteren har akkurat festet seg i jorda. Inne i peisestua er det varmt og solen skråner inn forbi 80-talls-gardinene. Simon er født i Australia og studerte egentlig til å bli ingeniør før han ble dratt inn i teaterverdenen og Philippe Genty Company hvor han skulle bruke 24 år av sitt liv. Nå bor han i Frankrike med sin kone og to barn.
– Jeg mistet interessen for ingeniør-faget og tok meg et friår uten å vite hva jeg skulle gjøre. Jeg fant ut at jeg ville dra dit vinden blåste meg, mimrer Simon tilbake. Jeg ble venn med noen motedesign-studenter og vi dro på nattklubber og danset. Det var der jeg forsto at dette var noe jeg virkelig likte. Å danse.
Han begynte å ta dansetimer og her møtte han skuespillere som hadde en interesse for fysisk teater. En av dem hadde studert ved l’Ecole Jacques Lecoq og ble Simon sin veileder i skolens tre-årige løp. Det tok dem tre år og de fortsatte å holde kontakten. Han tok også andre kurs i skuespill, i alt fra afrikansk skuespillertrening til Shakespeare-kurs for å mate den nyoppdagede interessen.
– På den tiden i Melbourne var det veldig populært med Tadashi Suzuki-metode, så jeg gjorde det et par ganger, tok noen figurteater-workshops, ble med å lage noen klovne-forestillinger, den type klovn som gjøres ved Nord universitet, og jeg var innleid til å spille teater på store festivaler som gatekunstner. Men så i 1994 eller 1995, ble jeg tipset om at Compagnie Philippe Genty skulle holde workshops i Australia! Jeg ble med på det og fikk bli med i ensemblet til en australsk oppsetning av “Passagers clandestins” (1996) eller «Stowaways», på engelsk.
– Det Philippe gjør er magisk. Og da mener jeg ikke sånn “dra kaninen ut av hatten”-magisk, men mer på den underbevisste fengslende måten. Han jobber på en måte med visuell poesi, basert på drømmer, som er universelle metaforer på mennesket i livet. Og det var ikke før etter denne forestillingen og møtet mitt med Philippe at jeg begynte å lure på hva jeg ville bruke det jeg kunne til, og hvordan.
Philippe Gentys figurførere var veldig populære i Australia, så Simon fikk reise mye rundt og gjøre både tv- og film-produksjoner. Men det var på teateret og på scenen han ville jobbe. Han jobbet som yogalærer og lagde noen små forestillinger med noen venner, men holdt alltid kontakten med Philippe Genty-kompaniet. Av og til hendte det at han dro over til Frankrike for å gjøre noen forestillinger. Til slutt flyttet han dit og har bodd der siden.
Still Travellers (Voyageurs Immobiles)
Pillippe Genty var i hovedsak figurfører og lagde figurteaterforestillinger. Han var ofte i Australia og spilte forestillinger. En gang han besøkte landet, drømte han om et brennende hus og ble helt oppslukt av drømmetolkninger, metaforer og traumer. Han forsto ut ifra den drømmen at han selv så seg skyldig i farens død. Faren døde da han var fire år. Derfor er dette et gjennomgangstema i forestillingene hans. Det brennende huset, menneskers traumatiske opplevelser, drømmer og alltid på leten etter nye metaforer som kan beskrive mennesket i verden.
– Hver eneste forestilling han har laget, bortsett fra én, er basert på hans egne drømmer. Den ene som ikke er det, er basert på en drøm som konen hans, Mary, hadde en gang. Den satte vi opp her på Nord universitet for noen år siden.
Simon startet å holde workshops gjennom Philippe Genty Company da de var rundt på festivaler. Lista over steder han har holdt workshops er lang, han har vært i Tsjekkia, Australia, Syria, Sør-Korea, England, Frankrike og Norge, for å nevne noen.
Simon som holder workshop i Praha for DAMU
– Det var egentlig Mary og Philippe som ble spurt om å gjøre workshops. Enten på festivaler eller hos kompanier, som hadde et ønske om å tilføye noe mer til produksjoner de holdt på med. Og siden de to ikke spilte i forestillingene, hadde de også muligheten til å holde lengre workshops på festivaler. Philippe brukte workshopene til å utforske nytt materiale. Både materielt materiale, men også menneskelig materiale. Mennesker var som materiale for ham, sier Simon og klukk-ler. For han var workshopene til for å holde audition eller for materiale-forskning.
Philippe ville forske i mennesker, menneskers kroppsspråk og menneskers minner, traumer og drømmer. Og det er den måten å jobbe på, den måten å utforske på og den måten vi kan oppdage og bruke dette fra oss selv i forestillinger, som Simon lærer bort på sine workshops. Første gang jeg fikk se Simon sitt arbeid som workshopholder, gikk jeg mitt første år på Teater NORD. Tredjeårsstudentene (Kull11) hadde laget danse-visninger, materiale-visninger, objektteater og fikk til og med en nydelig figur i Bunraku-stil til å leve.
Simon har jobbet ved Nord universitet rundt fem ganger. Det startet allerede 2009. Den gangen sendte Philippe ham i sitt sted, og sammen med kull 2 satte Simon opp: Forget me not, som deres avgangsforestilling. De hadde prøveperioden sin i Nevers i Frankrike. Deretter turnerte de med forestillingen i Paris, Oslo og Verdal. Men da han i 2020 skulle jobbe med kull 11 og deres eksamensforestilling fikk de jobbet i to uker med nytt materiale før korona inntraff. Og fra Frankrike, på Zoom, over til Verdal, måtte hele prosjektet snu 180 grader.
-De var 24 elever i den klassen, så vi prøvde ut å jobbe med 24 forskjellige materialer. Vel, på slutten var det nok 21 forskjellige materialer, fordi noen samarbeidet, også videre. Og dette resulterte i små korte soloer, som vi filmet og klippet sammen med en klipper. Det er jo virkelig ikke mitt format i det hele tatt, men hun som klippet det sa at noen av dem ble så gode at de kunne sendes på filmfestival. Og jeg så på det her om dagen, og tenkte liksom oouughh, jeg håper det er ok, og vet du, jeg ble faktisk ganske så overrasket over hvor helhetlig og fint det var, ler han stolt.
I Workshopene jobber Simon via ulike stiler for å nå inn til det underbevisste språket til deltakerne.-
– Hjernen er på en måte delt inn i flere lag, så vi prøver å snakke til det innerste språket. Til kroppen og følelsene til publikummerne.
Simon jobber med dans gjennom ulike tilnærminger som tekst til bevegelse og maleri til bevegelse, med deltakernes rom-bevissthet og koordineringsøvelser i skuespillerteknikk, med materialer og å lage metaforer i scenebildet og med objektteater og figur.
– Forskjellen på objektteater og figurteater er at figurer har sin egen måte å leve og gå på. Fra figurfører til figurfører så klart, men det er forskjellig fra figur til figur også. Et objekt kan derimot være hva enn du skulle behøve, sier han og viser med tekoppen sin. Den har liksom et blikk den og, men den kan være en mor, en hund og et romskip i en og samme forestilling. Det er også en metafor, for den kan fylles med noe, men den kan også knuses og plutselig bli en – en kopp.
Etter å ha tenkt litt, så legger han til:
– Jeg tror at en figur åpner opp det rommet inn til det underbevisste fordi – og spesielt om man ser figurføreren – publikum vet at figurspilleren er der, men samtidig så tror de på at figuren har et liv i seg selv. Og jeg tror, og jeg vet at Philippe er enig i at det kommer fra et sted dypt inne i oss mennesker, fra før gudene og alt, at vi trodde på livet i stenene og trærne og at det ubevegelige hadde sjel. I de siste forestillingene til Philippe var det egentlig ikke nødvendig med figurer, men jeg tror Philippe brukte dem til å entre publikums dypere forståelse – for å bli med inn i verdenen av dissosiasjon.
Fremhevet bilde: Lands End (La Fin des Terres) Compagnie Philipe Genty
