Agnès’ filosofi tar utgangspunkt i at vi mennesker projiserer mening inn i det vi ser hele tiden, helt intuitivt. Assosiasjonene våre er delvis kulturelt betinget, delvis forbundet med hva vi selv har opplevd gjennom livet og hvilke erfaringer vi har knyttet til visse objekter. For eksempel: hadde jeg sett en kleshenger blitt plassert i et teatralt rom, så hadde tankerekken min muligens vært: «abortsaken, orden, klær. Klovneforestillingen min som jeg hadde som eksamen på HiNT/Nord universitet i 2019 der jeg brukte masse kleshengere». I Agnès sitt perspektiv på objektteater handler det om å bruke denne sterke assosierende kraften som ligger latent i forholdet mellom mennesket og objektene.

Under workshopen begynner vi derfor med øvelser der vi – de menneskelige utøverne – skal gjøre svært lite. «No manipulation!», sier Agnès. I begynnelsen blir det essensielt å motstå trangen til å «spille situasjoner» og «gi liv» til objektene gjennom bevegelse i figurteaterets klassiske forstand. Ved å holde avstand til objektet og rette fokuset mot det med nøytrale blikk, kan vi som utøvere skape rommet som trengs for at publikums assosiasjoner kan flyte fritt.

I tillegg blir det viktig å ikke bruke objektene «som de er ment til å brukes» i etableringen av realistiske situasjoner som utspiller seg over tid. La oss ta et eksempel der jeg hadde misforstått oppgaven. Jeg spiller da en situasjon i en nokså realistisk spillestil der en kvinne venter på at mannen skal komme hjem fra jobb. Hun mistenker utroskap. Jeg hadde valgt en telefon, en vinflaske, en avis og sigaretter for å hjelpe meg i fortellingen. I denne realistiske settingen blir objektene derimot aldri noe mer enn rekvisitter, ifølge Agnès. De er til stede i scenen som «døde props», og det er den menneskelige utøveren alene som kan foreslå mening i det som skjer. Det skapes ingen distanse og dermed ikke noe opphøyd metaforisk rom der publikum kan projisere assosiasjoner inn i objektene. Vi ser en kvinne som bruker en telefon til å ringe med fordi hun lurer på hvor mannen er. Når objektet brukes konsekvent i tråd med dets funksjon, undrer vi oss ikke over hvilken metaforisk betydning det kan ha.

Vi er altså et annet sted enn i den realistiske spillestilen. Agnès forteller at det er likevel ingenting i veien for at slike korte (!) øyeblikk av realistiske situasjoner kan inngå i hennes objektteater. Men det er viktig at de kommer som et flash, og ikke etablerer seg over tid.

Den siste dagen får vi én siste individuell oppgave av Agnès. Tanken er å lage en sekvens med maksimum fem objekter. Ved bruk av objektene skal vi lage en kort annonse for å fronte en eller annen sak som vi synes er viktig.

Tidligere i uka hadde jeg laget en sekvens om Nellikrevolusjonen i Portugal i 1974 og hvordan fascismen har påvirket min familie. Jeg tenkte derfor at det hadde vært en god idé å finne en litt mer lystig sak denne gangen, muligens om metroen i Paris? Men objektene jeg fant ledet plutselig en helt annet vei