Det er nesten tre år siden Ånd i hanske tok en prat med den da nyansatte kunstneriske lederen ved Figurteatret i Nordland (FiN), Yngvild Aspeli. I figurteatermiljøet var det stor begeistring over ansettelsen, men det var også noe forundring. Ville hun klare å opprettholde sitt kunstneriske virke og samtidig lede Figurteatret i Nordland? Og hvis ikke – hvem ville gå tapende ut?

Litt over to år etter at hun tiltrådte i stillingen og ett år etter premieren på Et Dukkehjem, kan vi slå fast at det ikke finnes noen tapere. Både FiN og Yngvilds kompani, Plexus Polaire blomstrer. 

Plexus Polaire turnerer for tiden verden rundt med både Dracula – Lucy´s Dream, Moby Dick og Et Dukkehjem, mens FiN ikke overraskende er en svært ettertraktet samarbeidspartner både nasjonalt og internasjonalt. De tilbyr kunstneropphold, stiller med kunstnerisk kompetanse og oppholdet kan gi mulighet for en senere turné i landsdelen. Enkelte produksjoner sendes nemlig på DKS-turné i Nordland. Før kunstnerne kan ta forestillingen videre og gjerne ta verden med storm. Da står de selv som eiere av produksjonen. Det er mange produksjoner fra FiN som spilles i årevis, så Figurteatret i Nordland er viktig. For Norge og for feltet verden over.

- Har FiN skiftet retning eller forandret seg noe siden du overtok som kunstnerisk leder?

Figurteatrets hovedfokus er å være et internasjonalt produksjonssenter for figurteater og visuelt teater. Det skal vi ikke endre på. Vi skal «forsvare» figurteater som håndverk, styrke kjernen og jobbe med utvikling. Samtidig har vi et mandat som lokal, nasjonal og internasjonal institusjon.

- Det er mange hensyn å ta i utvelgelsesprosessen. Dere får jo søknader fra hele verden?

Ja. Vi mottar mange gode søknader med virkelig gode prosjekter, og har dessverre ikke kapasitet til å velge alle. Balansen mellom norske og internasjonale kunstnere, de som er i etableringsfasen og de veletablerte, det er jo bare én bit av dette store puslespillet. I tillegg søker vi balanse mellom figurteater og visuelt teater og ulike former innenfor de sjangrene igjen. Dette er et evig puslespill ...

Hvis du skal være litt mer konkret. Hva vil du fremheve av kvaliteter dere ser etter?

Kvalitet må selvfølgelig ligge til grunn i alle prosjekter, men det handler ikke bare om kvaliteter. Vi ser etter en spredning av teknikker og uttrykk og en balanse i alder, altså målgrupper. Og så må det være solide prosjekter. Det betyr produksjoner med høyt kunstnerisk nivå, som vi har tro på at kan få et langt liv også etter oppholdet hos oss. I tillegg ser vi på samarbeidsvilje og samarbeidsevne. Det må være interesse for et faktisk samarbeid når man kommer hit. Vi kobler jo ulike kompetanser, og kobling krever samarbeidsvilje for å fungere.

Vi ser også etter prosjektene som har en inderlig interesse og bevissthet rundt bruken av figurteater/visuelt teater. De som bruker figurer på en måte som ikke bare er form, men hvor de flytter på noen grenser, noe som setter ting på plass annerledes. For meg er figurteater et veldig vidt begrep. Det er et uttrykk der det er noe utenfor oss selv som har fokus. Og de ulike måtene å bruke dette på interesserer meg. Hvor mange måter kan de brukes på?

Å følge kunstnerskap er også viktig for oss. Det å kunne se på et kunstnerskap som en helhet, og ikke bare i lys av én forestilling. Det vil gi disse kunstnerne en større trygghet, og dermed mulighet til å ta litt kunstnerisk risiko. Det er viktig.

- Det virker som det holdes flere workshoper i regi av FiN etter at du tok over?

Vi har et aktivt arbeid for å dynamisere miljøet i Norge, og vi jobber særlig mot utdanningsinstitusjonene og de nyetablerte for å introdusere figurteater som kunstart så tidlig som mulig. Ikke for at alle studentene der skal bli figurteaterkunstnere, men alle skal vite at figurteater finnes. Vi må fjerne mangelen på informasjon om kunstarten. Derfor følger vi også nå et kull ved Nord Universitet gjennom hele studieforløpet, og gir dem små åpninger til hva figurteater kan være og hvordan det kan brukes. Forhåpentligvis kan det føre til at noen ser nye måter å skape scenekunst på.

Vi hadde et ønske om å ha et mye bredere workshoptilbud til hele feltet, og søkte om ekstra tilskudd uten tilsagn. Nå jobber vi med det vi har, og gjennomfører 4 workshoper for profesjonelle i året. Her blander vi bevisst nordmenn og internasjonale kunstnere for å skape nye møtepunkter, nye dynamikker og for at kunstnerne kan utfordre hverandre på tvers av de ulike rammene alle jobber i. Vi har alle noen rammer, både kulturelle og kunstneriske, og å aktivt flytte på de rammene av hva vi «kan» og «ikke kan» gjøre, er viktig. På denne måten kan vi flytte nivåer.

Har FiN en større plass på festivalen i Stamsund enn tidligere? I år viste dere, i tillegg til egne produksjoner, gjestespillet Pinocchio (live) #3 av Alice Laloy. Det er en storslagen, og dertil krevende, produksjon å få til Lofoten?

Stamsund Teaterfestival er viktig. Ikke bare for oss, men for lokalmiljøet, kunstnerne og publikum som kommer. Ideelt sett betrakter jeg et teaterhus som et samlingssted. Som en produksjonsenhet har ikke FiN den funksjonen, men festivalen er akkurat det. Et møtepunkt. Derfor ser vi den som en mulighet, ikke bare til å vise egne produksjoner, men til å også bringe inn noe nytt. Noe fra nåværende, tidligere eller kommende samarbeidspartnere som kan sette i gang nye bølger og gi ny inspirasjon. Festivalen tillater at vi kan bringe inn større og andre typer produksjoner som kan fortsette å åpne opp hva figurteater er og kan være. Vi trenger nye møter og konfrontasjonspunkter. Kunstopplevelser som vi kan like eller ikke like, men som vi aldri glemmer. Opplevelser vi ikke kan gå fra uten å ta stilling til det. Det er viktig å tilby kunstopplevelser som gjør det. Det kan inspirere nye kunstnere til egne, kompromissløse prosjekter som kan gi oss nye uforglemmelige opplevelser. Og Figurteatret i Nordland skal være en del av den sirkelen, en del av det økosystemet, som ender i sterke kunstopplevelser. Dette gir ekko til hele Figurteatrets arbeid og til alle scenekunstnere der ute.