Polina Borisova med kurs på Figurteateret i Nordland:
Å ta i bruk menneskets anatomi 

Av Maia Lohre Køhn

I forbindelse med Ånd i Hanskes 40-årsjubileum, vil vi løfte frem figurteaters historie gjennom 40 år! 

I denne serien tar vi for oss noen av kursene som har blitt holdt og blir holdt ved Figurteateret i Nordland (FiN) i løpet av jubileumsåret.

I mars 2023, var det duket for et sjudagers kurs i “Hvordan bygge en tabletop-puppet?” med figurmaker, lærer, animatør og dukkespiller Polina Borisova. 

Polina Borisova er av den tredje generasjonen i hennes familie som jobber med figurteater. Hun er født i Sibir og bor og jobber for tiden i Toulouse. Polina har en utdanning i Figurskaping og scenografi for figurteater fra St. Petersburg (Russland) og en utdannelse fra Charleville-Mézières (Frankrike) i figurspill og teknikk.

- Slik som barn av advokater eller leger noen ganger velger det samme yrket - var figurteater noe som var kjent for meg.

Det som inspirerer Polina Borisova er materialvalg og det å skape et ensemble av figurer, men også liv i seg selv:

- Da jeg studerte, ble vi oppfordret til å se mer på mennesker. Vi så på hvilke måter tilfeldige skikkelser kunne forandre seg eller nesten skifte form og rytme og hvordan den liksom avslørte seg i en spesiell bevegelse eller form. For en liten stund siden fikk jeg plutselig tilbake gleden ved det, og nå sitter jeg ofte lenge og ser på liv. Av og til tegner jeg det jeg ser, og andre ganger skriver jeg små fortellinger.

For Polina har det vært viktig å ha et personlig arkiv med forskjellige mennesker. Det kan inspirere henne til hvordan en figur kan bevege seg, hvordan den forholder seg til verden, hvordan den snakker og hvordan den ser ut. Frem til nå nylig, har hun laget og spilt i egne forestillinger og solo-forestillinger i tillegg til å ha jobbet for blant annet Teater Innlandet og Plexus Polaire. For tiden jobber hun med filmanimasjon og er lærer i figurteater, for å få “ny vind” inn i det vante arbeidet, som hun selv sier. 

Når Polina lærer bort hvordan man kan konstruere en bordfigur, jobber hun og kursdeltakerne med tradisjonelle metoder for å bygge figuren. Det går i pappmasjé, tekstil, tre og leire, men et nytt materiale har blitt viktig for Polina sine figurer: styrofoam. 

- Med styrofoam kan man spikke og forme veldig lett, og når jeg er fornøyd, kan jeg pusse med fint sandpapir før jeg legger pappmasjé over. I tillegg til det, er det et veldig lett og stabilt materiale i plast. 

For det er ikke like viktig å tenke på at det man lager skal være nedbrytbart, mener hun. Ifølge Borisova er det viktigste at figurene er holdbare, at de kan herjes godt med og har et langt liv uten at de går i stykker. 

- Kanskje er den mest miljøvennlige måten å lage figur på egentlig den tradisjonelle russiske fordi man uansett bruker de materialene med lang holdbarhet og mest naturlig prosessering? Om de jeg jobber med ikke vet hvordan figurene skal se ut, prøver vi ut figurenes hoder i styrofoam først, for å lage riktig stemning og riktig ensemble. Når vi blir fornøyde, legger vi et lag med pappmasjé.

For Polina har hvilken gruppe figurene er sammen, hvilket rom de er i og hvilket materiale som brukes i prosessen, alt å si for forestillingens resultat. 

På kurset, i Stamsund, kunne du lære hvordan å tenke ut en bordfigur fra planlegging og skisse til ferdig konstruksjon. Under planleggingen og skisseringen er det viktig å vite hva figuren skal brukes til; hvilket materiale den skal lages i, hvilken gruppe av figurer som den skal være blant og hvilken funksjon den har i stykket, både visuelt og praktisk. Skal den, for eksempel, ligge med hodet flatt, kan det ikke være et håndtak som står ut fra bakhodet. 

- Hvis det er viktig at bordfiguren skal ha mulighet til å ligge flatt, huler jeg heller ut et håndtak i bakhodet.

Polina viser frem en prototype av et hode i styrofoam. I hodet er det formet to små hull ved siden av hverandre. Akkurat passe store for at man kan gripe veggen mellom, med et fast pekefinger-tommelgrep.

- Håndtaket til hodet skal være plassert på bakhodet til figuren, direkte bak punktet mellom øynene. Da kan figurføreren vite akkurat hvor figuren ser, uten å måtte se på ansiktet. I figurteater pleier vi å si at øynene, eller rettere sagt, nesens retning er det viktigste for å gi liv til figuren og for å definere figurens rom.

Det rommet figuren skaper med blikket sitt, med sin høyde og avstanden til figurføreren, er noe av det som gjør at bordfiguren skiller seg ut fra andre figurer. Bordfiguren styres bakfra, sånn at figurfører synes, i motsetning til ovenfra eller undenifra. 

- Marionetten er kanskje den figuren som har et rom mest separert fra figurspillerens rom Hvis du forteller en historie med marionetter tillater du publikummet å kun se på figurene.  Men det er ikke så mange som bruker denne figuren lenger. Nå handler mye om å lage noe storslått med mange forskjellige figurer. Likevel tror jeg det vil være vel så spennende for barn, så vel som for voksne, å få lov til kun å se på rent figurteater og la historien snakke for seg selv uten menneskelig innblanding. Veldig ofte føler vi at vi er nødt til å inkludere skuespilleren, men jeg tror det kan være veldig interessant å finne måter for ikke å inkludere skuespilleren og fortsatt lage spennende forestillinger.

Skjelettet på bordfiguren, er også noe av det som gjør figuren spesiell. En bordfigur er bygget slik at den har et skjelett og dette er veldig likt menneskets. I en muppet eller en håndukke er det figurførerens hånd som jobber med å være figurens benstruktur, men i bordfiguren må skjelettet begrense bevegeligheten til figuren. Når figuren føres utenfra og ikke i, er det bra at figurføreren får hjelp av skjelettet slik at armen ikke strekker seg for langt eller at hodet kan snurre rundt seg selv. På kurset holdt Polina innføring i menneskets anatomi og deltakerne lærte seg å bygge skjelett til sine figurer.

- Når man skal lage en marionette for eksempel, trenger den et skjelett som responderer til de minste bevegelsene i håndtaket. Med bordfiguren, derimot, må skjelettet holdes igjen på samme måte som hos mennesket. Man kan absolutt si at bordfiguren er “på moten” innenfor figurteater. Jeg tror det er en spennende figur for figurteater-skapere fordi man da kan leke med hvem som styrer hvem og veksle mellom å spille mot figuren og ikke.

Polina trekker også frem noe som hun kaller for “kroppsnær figur” og nevner både Natacha Binova og Duda Paiva sitt arbeid som eksempel.

- De kroppsnære figurene er gjerne i samme proporsjoner som mennesket som fører dem, med kroppsdeler knyttet til figurspillerens og skaper derfor et ganske likt rom som menneskenes.

På kurset var det en kombinasjon av figurmakere med lang fartstid i yrket og uerfarne figurmakere. 

- Jeg ble veldig glad for å se at selv de mest drevne følte at de kunne lære nye ting. Det jeg lærer bort gjør det synlig at jeg er en “old school builder”.

På kurset fikk deltakerne det Polina kaller support og hele tiden et støttenettverk rundt seg til å utføre oppgaven, men hun var oppmerksom på ikke å si hva som var rett eller galt. I undervisningssituasjonen vil hun mye heller lære bort ulike måter og en basiskunnskap til å løse skapelsesprosessen. 

- Det var veldig inspirerende å se at vi starter med samme materialer og ender opp med helt unike resultater.

Nå har deltakerne tatt med seg figurene hjem, noen vil være inspirasjon for kommende forestillinger og andre er allerede i midten av produksjoner.