Av Ida Welhaven Heiberg
Lørdag 22. og søndag 23. januar i år ble seminaret Agnar og Jane Mykles figurteater avholdt i Tønsberg, nærmere bestemt på Slottsfjellsmuseet. Seminaret inngikk i Figurfestspillene 2022.
Ekteparet Jane og Agnar Mykle var pionerer innen figurteaterkunst i Norge, og i 1949 grunnla de Norsk Dukketeater, Norges første profesjonelle dukketeater. Mykleseminarets mål var å gi deltakerne et innblikk i deres teaterform, gjennom en utstilling med Jane Mykles hanskedukker, historiske foredrag, og gjennom foredrag som ga en ny innfallsvinkel til Agnar Mykles forfatterskap og spesielt til hans dukketeatertekster.
Seminaret var arrangert av UNIMA Norge, i samarbeid med foreningen KULT og Dramatikkens hus. Her følger et sammendrag av seminarets innhold.
I det første innslaget fikk vi høre Agnar Mykles stemme i et lydopptak som Herr Ønskekvist, Norsk Dukketeaters faste konferansier. Det vi hørte var introduksjonen til forestillingen Doktor Faustus og djevlene.
Det første innlegget var ved redaktør og forfatter Alf van der Hagen, og foredragets tittel var I en husbåt på Seinen ved Place da la Concorde. I 1994 utga van der Hagen samtaleboken En annen Mykle. Møter med Jane Mykle, et produkt av et knippe samtaler han og Jane Mykle hadde våren 1994, i tiden mellom Agnars dødsfall samme år og Janes død året etter.
Vi ble fortalt hvordan Jane og Agnar møtte hverandre som ganske unge, og at de giftet seg og fikk en datter. De reiste til Paris i 1947, og lot datteren på tre være igjen i Norge hos farfar og farmor i Trondheim. Paret endte opp som studenter ved Marcel Temporal dukketeaterakademi, på Square Desnouettes i 15. arrondissement. Det året de var i Paris dannet grunnmuren til deres virke som Norges første profesjonelle dukketeaterkompani. Det fremgikk tydelig i foredraget hvor viktig Jane var i parets liv og produksjon, og hvilken styrke og kreativitet som bodde i henne. Som person, som kunstner og som den som holdt fast i Agnar, hjalp hun ham på utallige måter hele livet. Også etter at de gikk fra hverandre, var hun uunnværlig for ham. Karakteren Embla, som Ask Burle møter på slutten av Sangen om den røde rubin, hun med verkstedet, den «frekke» håndskrevne beskjeden over sengen, og med knappeskjørtet, er et portrett av Jane.
Anders Heger var neste mann ut, med foredraget Dukkenes herre, en allusjon til en kjent dystopi, William Goldings Fluenes herre. Heger utga boken Men landet var Norge i 1985, den handler om rettsprosessen mot Agnar Mykle. I 1999 kom hans store biografi Mykle. Et diktet liv, som han fikk Brageprisen for. Heger er kanskje Norges fremste Mykle-ekspert.
Dette foredraget var naturlig nok mest fokusert på Agnar, noe Heger unnskyldte seg for i starten, fordi, som han presiserte: Agnar og Jane var ett, og i sitt arbeid med dukketeateret i de ti årene det varte hadde de et strålende arbeidsfellesskap. I det samme tidsrommet utviser Agnar Mykle det Heger kalte «en ekornaktig energi», som skribent og forfatter. «Himmelstormende og ikke fullstendig tilkoblet», er Hegers karakteristikk av Mykle. Mykle arbeider på tre romaner, en novellesamling og ikke mindre enn tjuefem filmmanuskripter i denne tiden, de sistnevnte ble alle sammen refusert.
«Jeg elsker dukketeatret. Der er jeg skyldfri.» sa Mykle i 1968. Han trakk seg tilbake i de siste 30 årene av sitt liv. Han skrev seg bort i galskap, LSD-misbruk og uleselighet. Kimen til dette lå der allerede i dukketeaterperioden, men det konkrete og fysiske med teaterarbeidet holdt ham på plass så lenge kompaniet var i gang. Jane og Agnar så på sin dukketeaterpraksis som en slags misjon, de hadde oppdaget noe i Paris som det var et slags kall for dem å føre videre, og for dem var hanskedukketeateret den eneste rette tradisjon. Den var Veien, Sannheten og Livet. Og: de fikk kjempesuksess, høye publikumstall og stor berømmelse.
Heger trakk noen interessante paralleller mellom dukketeaterliv og forfatterliv: stykket Doktor Faustus og djevelen ble satt opp i 1956, i samme år kom Sangen om den røde rubin kom ut. Hadde Mykle solgt sin sjel til djevelen, slik Faust gjorde? Utgivelsen av «rubinen» ble jo en kjempesuksess, men etterspillet, rettssaken og mediestyret, alle pengene, alle kvinnene og den maniske livsførselen han etter hvert står i, kjører ham ut i en eremitt-tilværelse, i galskap og ensomhet. Det koster alt han har. Dukketeateret og hans litterære karriere følger samme kurve, teatret går konkurs etter et ras av konflikter.
Oppsummert er Mykles berømmelse og betydning ifølge Heger ikke tuftet på hans litterære verk alene, selv om bøkene er fantastiske og representerer noe helt spesielt i norsk litteraturhistorie. Hans største betydning er at han er en døråpner mot det som skal komme, mener Heger: det at det norske samfunnet blir voksent. Myklesaken er en pubertetshandling, Norge er på den tiden på vippepunktet inn i det moderne samfunnet vi kjenner i dag. Det er ikke som kunstner, men som foranskutt lyn for det som kommer at Mykle har størst betydning. Mykles tid er rett før fjernsynet, han var samtidig med Ivo Caprino, og han fanger, «med en slags pinsettaktig nøyaktighet», som Heger kaller det, det som kommer. Han blåser det opp, gjør det synlig, og trekker seg tilbake.
Som i et velregissert etterspill dukker Mykles «fortapte sønn» Arne, født i Nord-Norge utenfor ekteskap i 1937, opp på ett av de praktiske dukketeaterkursene som Jane fortsatt holder. Agnar er også der, Janes kurs er en av de få ut-av-huset-hendelser han fortsatt tar del i. Dette møtet fører til samarbeidet om det burleske og levende dukketeaterstykket Ali Baba og de førti røverne, Agnars siste kunstneriske manifestasjon til Norge. Stykket ble satt i scene av Arne, han som senere skulle gi oss Pompel og Pilt: et i høyeste grad moderne og nærmest surrealistisk figurteaterstykke for barn. Et skritt inn i den moderne fortellingen.
Etter Anders Heger var det Figurfestspillenes kunstneriske leder, teaterviter Anne Helgesens tur. Hennes foredrag het Smørbukk på skolen – Agnar Mykle på tiltalebenken. Hun begynte med å fortelle om første gang hun fikk spille med en hånddukke. Hun beskrev sin oppdagelse fra den gangen; at det går an å lage en karakter annerledes enn deg selv, ved hjelp av en del av din egen kropp, hånden. Mykle kan ha opplevd det samme det året i Paris, kanskje var det å kunne skape karakterer på denne måten en drivkraft også for ham. Han hadde, som Henrik Ibsen, satt opp små figurteaterforestillinger som barn, og Paris-året vekket åpenbart dukketeaternerven i ham på nytt. Paris var et senter for hanskedukketeater i 1930-årene, og heldigvis for oss alle ble Jane og Agnars planer om å studere arbeidsrett skrinlagt.
Vi fikk en fin innføring i dukketeaterhistorie i Helgesens foredrag, om de kjedelige moralitetene og de saftige lastene, der sistnevnte «vant» og overlevde i dukketeatertradisjonen. Guignol-tradisjonen var kjent i det parisiske dukketeateret, og det italienske Pulcinella-teaterets moralske spill hadde vært kjent lenge. Fremstillingen til Helgesen slo opp et større lerret som ga oss bakgrunnen for Mykles stykker. Marcel Temporal, parets franske lærer, var en forkjemper for å beholde tradisjonen med såkalte laste-figurer, karakterer som ikke gjorde de «riktige» tingene, men heller tvert imot. Det har jo alltid vært morsommere med slemminger enn med snillinger på scenen! Denne tradisjonen ble motarbeidet av pedagogene, en ganske ny yrkesgruppe i mellomkrigstiden. Å vise kåte, lastefulle figurer til barn var ikke forsvarlig, mente de. Man kan lett tenke seg at Mykle-paret ble favoritter hos Temporal, de to var jo på hans side i denne striden.
Smørbukk-figuren, som ble Mykle-parets signaturfigur, er et vanskelig barn, som lurer trollkjerringene og ikke vil gjøre som mora hans sier. Han er en slik laste-figur. Disse karakterene fungerer både i de små gatespillene og i de lange forestillingene. I de første Smørbukk-stykkene var poenget mest å slåss litt og la Smørbukk vinne, men etter hvert ble den selvstendigheten og friheten han representerer det som Mykle vil vise oss. I Kampen om vår klode slåss Smørbukk og verdenslederne Stalin, Truman, Churchill med flere om kloden, intet mindre.
En interessant detalj var at tradisjonen med det folkelige teateret, som Norsk Dukketeater var en del av, var publikumsinvolveringen. Barna skulle rope og skrike til spillerne, type: «han er rett bak deg!», slik gateteateret også hadde fungert i mange hundre år. På 1980-tallet, da Helgesen selv fikk sin opplæring som dukkespiller, var dette «ut». Teateret var et sted der barna skulle lære noe, oppleve noe, og reflektere over det. Men direkte deltakelse var vulgært.
Anne ga oss også en guidet omvisning i festivalens dukkeutstilling denne dagen. Her kom det mange detaljer, både om fremstillingen og funksjonaliteten til dukkene. Vi fikk til slutt velge hver vår av Janes flotte hanskedukker, uten å holde dem altså, og måtte begrunne valget vårt. Publikumsinvolvering!
Giert Werring, en ringrev i norsk figurteater og «far» til Baldrian og Musa, og John Mihle, figurspiller, dukkemaker og dukkespiller, holdt demonstrasjoner for oss. De viste hvordan å mestre hanskedukkespill, spesielt det å skape naturlige bevegelser, slik at publikum oppfatter nyansene. Helt klart vanskeligere enn amatører tror, timevis og sikkert årevis med trening må til. Mihle hadde arbeidet sammen med Agnars sønn Arne Mykle, skaperen av Pompel og Pilt, og fortalte om dette. Han hadde mye å fortelle fra «torturkammeret», som de kalte dukketeaterbåsen. Det er åpenbart en god del fysisk smerte forbundet med hanskedukkespill, bare det å skulle spille med armene høyt hevet er jo en bragd.
Og i 2024 er det på nytt Figurfestspillene i Tønsberg.
Fremhevet bilde: Foto: Toralf Sandåker
