Anmeldt av Ole Petter Ribe
THE IMMORTAL JELLYFISH GIRL av Wakka Wakka Productions – Kirjan Waage og Gwendolyn Warnock m/ensemble
Regi: Gwendolyn Warnock
Ensemble: Francois Coudier, Kyra Vandenenden, Alexander Burnett, Olivia Zerphy, Lei Lei Bavoil, Kirjan Waage.
Musikk: Thor Gunnar Thorvaldson
Lys: Jan Erik Skarby og Marianne Thallaug Wedset
Projeksjonsdesign: OBLSK,avar Tom Gustafson og Cory Krueckeberg, Erato Tzavara
Søm og pellementering: Jack Markussen ved Jack Markussens Pellementmakeri, Vigdis Ludviksen
Produsert i samarbeid med Figurteatret i Nordland
Teaterfestivalen i Fjaler, 11.september 2021
Den fantastiske Mr. Fox (spilt av Kirjan Waage), den karakteristiske shorts-kledde, ikke-ledende lederen av Animal R.I.O.T (betydende Animal Resurgence In Our Time) – et fiktivt dyrevelferdsiniativ i det merksnodige, norwengelsktalende, dukkedyreriket til figurkompaniet Wakka Wakka – tar oss med på en helt megamorsom reise fremover, bakover og rundt i tid, gjennom et kvasi-spekulativt, sjangerspekket stockphotoplot av økofilosofiske manetmyter, sci-fi-apokalyptiske sketsjer og rørende vill dukkeføring. Konseptet er like forvirrende som den forrige setningen. Resultatet er ren teaterglede.
Å følge flere festivalforestillinger på rekke og rad er alltid en utfordrende runddans. På årets Teaterfestivalen i Fjaler var det lange tematiske og estetiske hopp mellom hver av framsyningane. Da jeg satte meg ned i Fjalerhallen for å oppleve The Immortal Jellyfish Girl av Wakka Wakka, kom jeg blant annet rett ifra det nyopprettete samarbeidsprosjektet Flytende Speil med regi av Marius Kolbenstvedt – et blodalvorlig, antinarratologisk og stilrent nedstrippet konsept – hvorpå omstillingen til sirkusgjengen i Wakka Wakka og Jellyfish Girl virkelig gå følelsen av å bevege seg både i tid, rom og psyke.
Uten sammenligning forøvrig er The Immortal Jellyfish Girl alt annet. Det virket også som det var det vi i salen trengte, uansett hvorfra vi akkurat hadde kommet. Det var ikke mulig å stoppe latterbølgene gjennom publikum. Min gode venn foran meg, slapp latteren løs allerede i introduksjonen, og tørket ikke tårene før den siste dukken var lagt livløst ned i siste scene. Blant notatene mine går tonen ifra voksen skepsis til barnlig glede desto lenger inn i fortellingen og effektene vi beveger oss. For å sitere ikke-sjefen selv: “That´s the power of the puppetshow”.
Har jeg forstått det riktig er The Immortal Jellyfish Girl fortellingen om en blek, manetlignende jente med de samme egenskapene som Pikachu (elektrostøtangrep og evnen til å danne raske, tette emosjonelle bånd med andre hovedkarakterer). Født av den gretne Turtle (innsperret og nedlenket av manetdatteren for anledningen) er hun den eneste som kan redde jorden fra total transhumanetisk dominans. I siste skanse av et laboratorium, føder hun på overraskende lite groteskt vis, en rekke arter og avarter fra vår kjente og kjære samtidsfauna. Disse miniflodhestene og polyppene er ment å befolke en nokså glissen overflate, og gjennom sin enkle eksistens være et stille opprør mot de Megazone-inspirerte onde robotene som herjer langs overflaten. Ispedd en amerikansk teenagedrama- og sitcomfeel, fremstår denne fremtidige to-come-surrealismen komplett.
På tross av dette virker det ganske enkelt, bare man graver i motivasjonen til kompaniet. Alt vi kjenner igjen som virkemidler og byggeklosser fra diverse underholdningsmedium, spesielt teateret, virker hos Wakka Wakka som en sær – og like godt håndtert – unnskyldning for å kunne skape fantastiske dukker og gi dem liv. Sjangrene de noe ironisk henter inspirasjon fra, gir dem også muligheten til å designe og kontekstualisere alt mellom monstre og mennesker.
Wakka Wakka hevder også å presentere figurer for voksne. Det kan ofte gjøre det vanskeligere for meg å svelge. Jeg setter som oftest pris på den mindre selvbevisste leken som oppstår mellom dukker og barnepublikummet. Kompaniet greier å lure seg forbi, men dumper tidvis innom fallgropene. Tydeligst og flauest er det når Jellyfish Girl møter Bug (en kuet insektsslave av den teknologiske høyborgen som ruver på overflaten). Uten at det gir mening hverken så tidlig i deres kjærlighetshistorie, eller den pressede situasjonen de befinner seg i, begynner de med en form for tegneseriesex hvor manetjenta legger sin lysende tentakkelarm på det elektrooptiske implantatøyet til insektsgutten. Jeg har sett verre ting altså, men når Wakka Wakka eksemplifiserer forbudte barneteatergrep på en så enkel måte, brytes illusjonen for min del.
Der illusjonen balanserer hårfint er hvor Mr- Fox får holde i trådene – ikke som dukkefører selv, men som fortellerstemme. Som født ut av klovneskolen, har han oss fra første sekund, både i, rundt og utenfor handlingen som utspiller seg. På ett tidspunkt ringer han dukkene i historien fra sin fortidstelefon. Lange seanser med Mr. Fox på telefon med karakterene i fremtidsdramaet, gjør seg godt som humoristiske pauseinnslag og enda mer som forstyrrelser i et allerede forstyrrende plot. Det er så teit at det blir bra.
Jellyfish Girl og resten av figurgalleriet styres med håndverk og presisjon. Det imponerende er kombinasjonen av alle teknikkene, fra flagrende vinger på pinner, til springfjærvinglete smådyr og undervannsslåsskamp og slow-motion-motorikk. Det som Wakka Wakka gjør godt her, er å vise oss alle triksene i ermet, fremfor å gjemme dem. Det aller vakreste øyeblikket er når stormaneten i form av tre illuminerte manettråder disser tilforlatelig og naturalistisk ned fra taket mot slutten av forestillingen. De er helt enkelt laget av plastposer og snorsystem. Dette skjer som avslutning på en one-take, mange-minutters slåsskamp som ender i et død og et moraliserende: “Dette kan skje om vi ikke passer oss.”
Det slutter altså som Twilight Breaking Dawn – Part 2, et endelikt fortalt i et fremtidssyn. Selv om skjebnen til Jellyfish Girl ender i fremtiden og (forhåpentligvis) aldri vil komme til å skje, er hennes historie og hun selv udødeliggjort gjennom en av R.I.O.T.-rikets mektigste og timingkorrekte fortellere; Mr. Fox. Wakka Wakka og deres rev som president!
Foto: Andy Manjuck
