Rett før Norge – og resten av verden – ble stengt ned for litt over et år siden hadde Øyteatret premiere på Mikrobia. I denne forstillinga er det mikrobene som er hovedpersonene – og de er stort sett vennlige og uunnværlige for oss mennesker. Men som vi vet kan mikrobene også føre til store utfordringer. Vi er nysgjerrige på hvordan det går med både Mikrobia og Øyteatret ett år etter premieren.
Intervju: Elin Lindberg
Hvordan står det til med Øyteatret for tiden?
Øyteateret er fulle av håp for fremtida. Vi rakk akkurat premiere på Mikrobia før verden stengte ned i fjor. Tida etter det har vi brukt på søknadsskriving og planlegging av våre to kommende produksjoner Plantana og Mikro – Klang fra lille kosmos. Dette året startet vi med et forprosjekt, som vi håper kan bli til en ny produksjon i 2022. Nå er vi veldig klare for å iverksette planene og møte publikum etter hvert!
Den siste produksjonen deres Mikrobia, er en forestilling der verden ses fra mikrobenes perspektiv. Dere spilte den rett for nedstenginga av samfunnet i mars 2020 – hvilke tanker gjør dere dere om forestillinga nå?
Mikrobia springer ut av behovet for endring. Endring i hvordan menneskene forholder seg til sine omgivelser, symbioter, og ressurser. I forestillinga setter mikrobene tilfeldigvis også i gang en pandemi, men som en handling av kjærlighet. I kampen mot covid-19 kan det være lett å glemme at det overveldende flertall av mikrobene i kroppene våre er uunnværlige for å opprettholde god fysisk og psykisk helse. Vi har skapt denne forestillingen som en feiring av symbiosen mellom mennesker og mikroorganismer, og som på ett vis en hyllest til våre eldste forfedre; mikrobene. Mikrobia handler ikke om en skummel pandemi, eller skumle mikrober, men om det å lengte etter et større felleskap på tvers av organismer.
Forestillinga forsøker å bruke teateret og figurteaterets virkemidler for å vise et scenario der menneskeheten transformeres. Å dø, for å gjenfødes som mikrober, slik at vi kan forstå verden gjennom andres kropper. Vi tror på figurteateret og fiksjonen som et kraftig verktøy overfor globale utfordringer som ellers kan virke paralyserende. Vi gleder oss til den dagen vi kan samles igjen under det enorme bjørnedyret. Til å lukte, lytte og se Mikrobia, når scenekunst endelig kan deles igjen.
Hvilken sammenheng er det mellom Forestillinga Kinships og Mikrobia?
Det hele startet med Mikrobia. Underveis i den prosessen oppstod idéen om å lage en forestilling, med mikrobiologien som inngang, for de aller minste. Da Dansens Hus søkte etter nye produksjoner til sitt prosjekt STOR kunst for små barn tok vi utfordringen, søkte, og ble tatt opp som en av tre produksjoner. Om alt går etter planen har vi premiere på danseforestillingen med babyer og deres voksne som målgruppe i desember. Det er nye utøvere i Kinships, men scenografduoen Baum & Leahy er fortsatt med, det samme er Ellen Jerstad på regi. Vi ser frem til en sanselig forestilling som utforsker samspillet mellom babyers skiftende fokus og tilstedeværelse i øyeblikket.
Øyteatret er blitt knyttet til begrepet økologisk dramaturgi (Mariken Lauvstad) – hva tenker dere om dette?
Vi synes det er skikkelig stas å bli satt inn i en slik kontekst. Mariken Lauvstad med sitt essay publisert hos Scenekunst.no i våres bevisstgjorde oss enda mer på hva som er Øyteaterets prosjekt. Vi har alltid jobbet med utspring fra økologiske perspektiver, men at det plukkes opp og fortolkes av andre som en dramaturgisk metode i seg selv er for oss et heiarop og en bekreftelse på at vi er på riktig spor. Vi ønsker dypdykke og utforske denne formen for dramaturgi mer fremover. Lengselen etter helhet og samhold står sentralt både i våre forestillinger og i vår arbeidsmetode.
Hvor går veien videre for Øyteatret?
Vi vil fortsette å utvikle vår metodikk. Lenge har vi primært skapt scenekunst for barn og unge. Det vil fortsatt være en bærebjelke i arbeidet vårt, men vi vil ekspandere målgruppen ytterligere. Spesielt spennende synes vi det er å lage forestillinger som skaper generasjonsmøter. Noe vi blant annet gjør med Kinships. Det vil vi utforske videre. Vi vokser stadig på ulike vis, og knytter til oss flere kunstnere vi beundrer og inspireres av. Å finne sin plass i scenekunstverden tar tid, men det føles som vi er på riktig spor. Vi beveger oss mer og mer i retning av å bli et scenekunstkompani med audiovisuell spisskompetanse.
Foto: Marie Charlotte Lund
