Om bruk av naturmateriale i figurteater i kunsten til kubanske Adán Rodrigúez Falcón og fortellinger som blir del av naturens kretsløp.
Av Aldona Ulstein
Til sjela mi
Tid for å arbeida
(A mi alma)
Hypp, gamle øyk! Heilt frå dei gylne fjella
kjem du travende til denne vakre enga
og røskar opp i ormebol og rotter
med lette hestehovar, før du ristar
lett på mana som glitrar kvit i sola.
Hypp, gamle øyk! På denne triste vegen
veit ingen kor ein endar, her er vertshus,
og penger må han ha, den lure verten!
Snart er du i juvet, og så på sletta
angande, og så rakt til høge fjellet.
Kom i dag, gamle øyk, og sjå kva ventar:
ein digger sal og grime som du hentar.
Dikt fra José Martí, gjendiktet av Jon O. Lorentzen (fra “Med stjerneskrift”, Jon O. Lorentzen, Wigerstrand forlag 2008, s.14)
Innledning
I latinamerikanske samfunn og deres kunst ser vi elementer fra landets urbefolkning så vel som spanske, søramerikanske og europeiske kulturer. På Cuba er det en tradisjon for å bruke naturmateriale i kunst og handverk. Denne forbindelsen mellom planter, dyr og mennesker som et uendelig livets flettverk finner vi i kunsten til diktere som José Martí og billedkunstnere som Adán Rodrigúez Falcón.
I denne artikkelen vil jeg analysere bruken av naturmaterialer i latinamerikansk kunst med fokus på skulpturer og dukker som brukes i figurteater, og jeg skal vise hvordan en idé fra Karibia ble brukt i Europa, i et nordisk land.
Begge eksempler er fra den kubanske scenografen, maleren, bildehuggeren og dukkespilleren Adán Rodrigúez Falcón: Maternidad fra 2017 spilt i Matanzas på Cuba, og Araña fra 2019, spilt i Helsinki i Finland. Begge er kunstverk av en etablert kunstner som lager skulpturer for teateret, og galleriet Casa de la Memoria Escénica i hans hjemby Matanzas, der han ofte bruker natur- og gjenbruksmaterialer for å fortelle en historie.
I artikkelen vil jeg gi en oversikt over hvilke materialer han bruker til skulpturer og dukker, hvordan han lager dem og hvilken funksjon de har. I tillegg vil jeg analysere hva de symboliserer og hvordan de har inspirert andre figurteaterkunstnere i Europa.
Kunst i naturmateriale fra Cuba
Cuba er den største øya i Karibia, den har et tropisk klima med rik vegetasjon, savanner, stepper, myrområder og skoger. Det er enkelt å få tak i naturmateriale. Dette gir kunstnerne frihet, fordi de kan finne alt i skogen «bak» verkstedet sitt. Trær som eik, sedertre, flamboyant (type tre), fiken, furu og palmer, samt busker og planter som sukkerrør, fruktfiber, nøtter og jute er vanlig materiale brukt i kunst og handverk. På grunn av begrenset tilgang til importerte og kunstig bearbeidede materialer, er det vanlig å bruke natur- og resirkulert materiale.
Kulturen på Cuba har endret seg gjennom tiden på grunn av sin geografiske beliggenhet. Det fruktbare landet, det gode klimaet og de naturlige vannstrømmene i Atlanterhavet var attraktive for nybyggere og handelsmenn, og førte til den såkalte trekanthandelen fra det 16. til 19. århundre mellom Europa, Afrika og Amerika[1] . Cuba er derfor en blanding av urfolk (Táino)[2] og europeiske og afrikanske kulturer (kreolisering).
I de to kunstverkene finnes det elementer fra både samtidskunst og folkekunst[3]. I sin bok beskriver Lucie-Smith latinamerikansk kunst som “naturlig ekspresjonistisk” (Lucie-Smith, 1993, s.16, 20). Temaer i kunsten på Cuba handler ofte om grunnleggende menneskelige problemstillinger og er vanligvis upolitisk, sannsynligvis fordi Cuba er en ettpartistat under kommunistpartiet[4]. De to forestillingene, Maternidad og Araña, tar opp to temaer fra menneskelig og kunstnerisk liv: fødsel og omsorg (symbolisert ved en ku) og frykt og kreativitet (symbolisert av en edderkopp).
Maternidad
“Maternidad” er navnet på en skulptur/dukke laget i 2017 og en figurteaterforestilling med samme navn om en kalvs fødsel. Figuren er en ku og en kalv bygd av mjuke naturfiber og jute. Det er to dukkespillere i kua som beveger den og to skuespillere utenfor (bonden og hans kone) som assisterer fødselen. Icarón Teatro har spilt det på Cuba i byen Matanzas på hovedplassen Plaza de la Libertad rett under føttene til en statue av José Martí. Forestilling varer cirka 30 minutter og kommer med musikk laget av Raúl Valdés fra Cuba.
Skulpturen “Maternidad” er av en ku i full størrelse. I teaterterminologien er dette en “giant puppet”. Kroppen er laget av greiner og en type siv som lett kan bøyes og formes når den er fersk; den bindes fast med bark, gress og naturtau. Den lille dukka, kalven, er laget av jute. Øynene i begge er laget av nøtter, og ørene er laget av tekstil. Dukkespillere er kledd i hvitt. Trekonstruksjonene er lette gate forestilling Dukkespillere er kledd i v junta. Øynene i lic to ødselen. Ier,å bære i en gateforestilling. Denne typen teater på gate er den eldste form for teater (inkludert religiøse pasjonsspill). Gateteater er enkelt og transparent, noe som gjør at forestillingen blir åpent og “ærlig”. Publikum kan se nøye alle detaljer i forestillingen fra alle kanter – kua, kalven i magen til sin mor, og hele fødselen. Formene i forestillingen er runde, noe vi assosierer med jorda, det feminine, frukt, det fertile og det trygge. Greiner, bundet med gress og tau gjør at kua ser sterk ut, men samtidig delikat.
Under forestillingen venter publikum i en sirkel på en plass i byen mens kua med bonden nærmer seg sakte. Publikum ser fødselen (klimaks) og omsorg som kua, bonden og hans kone gir kalven. Vi beveger oss fra venting, til fødsel og omsorg (bilder fra Raúl Valdés):
- Kua ankommer plassen:
2. Bonden og hans kone hjelper kua med fødselen:
- Kalven er født:
I mytologien er kua et “enkelt symbol på Moder Jord” og moderlige krefter. Samtidig hører kua til den lunare (månens) verden. “I oldtidens Egypt symboliserte himmelen en ku som bar stjerner på sine horn”. Aeppli skriver at den har en “spesiell primitiv hellighet” (Biedermann, 1992, s. 227-228).Symbolikken
Kunstneren ønsket å bringe verdiene av livet på landsbygda til folk i byen. Han viser et dyrs fødsel: forberedelse til fødselen, kampen og smerten, samarbeidet med alle, hjelp fra bondens familie og til slutt omsorg for kalven. Siden det er lyder eller rytmer i hver fødsel, følges dette stykket av musikk. Stykket handler om samarbeid og transparens. De små hvite blomstene festet til begge kroppene gir et subtilt, poetisk preg. Forestillingen inviterer oss til en dialog om naturen, den bringer minner og følelser knyttet til egne opplevelser fra et møte med bondeliv, moderskap og barndom. Maternidad er samtidig et symbol for fødselen av mennesker og en metafor for fødselen av enhver kunstnerisk idé. I den sokratiske tradisjonen ser filosofien seg selv som “jordmor” for menneskets tanker og for meg er denne forestillingen bade poetisk og filosofisk.
Araña
Araña er navn på en skulptur/dukke laget av Adán Rodrigúez Falcón i 2019 og en figurteater-forestilling med samme navn. Det handler om en edderkopp og menneskelige frykt. Skulpturen/dukken er laget av greiner med noen få elementer av papir og plast. Ti dukkespillere bærer edderkoppen: to beveger kroppen (en per hver del, hode og bakdel) og åtte utenfor beveger beina til insektet. Dukkespillerne er kledd i hvitt.
Forestilling var organisert av Unima Finland, Kulttuurimylly og Maria Baric som et nordisk møte, støttet av Nordic Puppeteer (NordPu) med deltakelse av kunstnere fra Finland, Norge, Island, Sverge and Danmark. Den ble spilt to dager i Myllypuro, et arbeiderstrøk i Helsinki, på en hverdag for noen skolebarn og på en lørdag for familier. Barn fra barneskoler i området var involvert i forberedelsene til forestillingen. Ideen om å invitere de kubanske kunstnere Adán og Raúl til Finland for å lage en edderkopp-forestilling kom fra Maria Baric etter at hun hadde besøkt Cuba. Forestilling varte cirka 50 minutt og var ledsaget av musikk komponert for anledningen av Raúl Valdés.
Araña – skulptur/dukke
Skulpturen “Araña” er en kjempestor modell av en edderkopp, også dette en “giant puppet”. Kroppen er laget av greiner av aroniatre, og piletre rundt øynene og munnen der det var behov for mjukere tresort. Den er festet sammen med nylonstrips buntebånd og naturtau. Øynene til edderkoppen er laget av svarte plastikkuler som henger fritt på en nylonsnor foran en papptallerken som gjør at øynene ser levende ut. Den er enkel og transparent som kua, det gjør at forestillingen virker åpen og inkluderende. Vi ser alt i edderkoppen og blir ikke redd når vi er nærme, selv om edderkoppen som ikke har de samme runde formene som kua, er kantete og skummel. Konstruksjon av de to kroppsdelene til edderkoppen sitter på skuldrene av dukkespillere og er tyngre enn kua. Aroniagreinene var ferske slik at barken kunne bli fjernet og derfor blei skulpturen tung å bære under forestillingen. I sola virket skulpturen hvit. Beina er festet til kroppen med tau slik at de kan bevege seg fritt, men derfor kan de ikke støtte kroppens vekt.
Araña – forestilling
Araña som forestilling begynner med at publikum er samlet i en park når edderkoppen sover (han er ikke farlig) og vi hører en fortelling fra megafonen av en dyp mannlig stemme mens publikum ser edderkoppen våkner (ti dukkespillere løfter den). Vi beveger oss fra nysgjerrighet til redsel før vi deretter overvinner redselen sammen. Edderkoppen står opp, er stor og ikke farlig, han går rundt til rytmen av lett musikk fra en megafon. En 15 minutters tid vandrer han langs en vei fra midten av parken til en annen indre plass sammen med barn, voksne/foreldre, andre dukkespillere og en klovn. På den nye plassen faller edderkoppen igjen i søvn (dukkespillerne forlater han) og barna kan ta på edderkoppen og symbolsk overvinne sin redsel (bilder fra prøvene, foto: Aldona Ulstein):
1. Edderkoppen uten dukkespillere (han sover) i begynnelsen og på slutten av forestilling.
- Edderkoppen er våken og går rundt mens publikum hører på fortellingen.
3. Edderkoppen går langs veien i paraden.
Symbolikken
“Araña” betyr edderkopp på spansk og edderkopp er et symbol på moderskap (feminin visdom) og kreativitet (veving av en nett mellom fortid og framtid). På grunn av spindelvev og edderkoppsens veving, assosierer man edderkopper også med hjemmet. Edderkopper er også et symbol på døden. Når vi ser en edderkopp, blir vi redde og vi utfordres til å konfrontere denne følelsen og dette objektet: la det være eller gjøre noe med det.
I gresk mytologi, utfordret kvinnen Arachne Athena med å si at hun kunne veve vakrere enn gudinnen. Athena tok det som en trussel og forvandlet Arachne til en edderkopp, så kunne hun veve for alltid.
Forestillingen Araña handler om redsel for edderkopper og det ukjente, så vel som det å overvinne sin frykt sammen med andre.
Sammendrag
Hvert materiale har sine individuelle kvaliteter som i stor grad påvirker arbeidsprosessen og det endelige kunstverket. I disse to eksemplene brukte kunstneren den samme arbeidsmetoden med tre- og natur-fiber til å bygge en dukke av greiner. For begge brukte han materialer fra nærområdet, fra mark og skog, tilpasset til det som forestillingene krevde og viste det fram til lokalbefolkningen på gata. Kunstverkene er miljøvennlige og bærekraftige. Materialet er billig, enkelt å jobbe med, enkelt å bruke igjen, reparere og resirkulere. Bruk av naturmaterialer sammen med figurteater kan også være en motivasjon for barn til å utvikle sin egen kreativitet uten hjelp av voksne. Adán sier selv: «Tre bringer meg tilbake til min barndom”.
I både Maternidad og Araña gjorde bruken av transparent struktur bygget av greiner at de ble åpne og enkle. De er statiske, men menneskekroppene som bærer dem gir en naturlig og dynamisk følelse. Denne tre-formen er feminin og symboliserer det moderlige og fertilitet[5]. Dukkespillerne i kua og edderkoppen forbinder alle deler av forestillingen i en filosofi knyttet til animalismen. En sentral tanke i animalismen er at mennesker er i sin essens et dyr. Fordi skulpturer/dukker bare er “struktur” av dyret, uten en dekket kropp (med hud, pels, skall) eller farger, utfordrer de fantasien hos tilskuerne og trekker dem derfor mer inn i fortellingen.
Når publikum er samlet rundt i en sirkel som i en ménage i sirkus, blir forestillingen til en gruppeopplevelse. Vi ser mer av de andre tilskuernes reaksjoner; vi føler at vi er ikke alene med våre følelser. Forestillingen er ute og gratis, man kan komme og gå når man vil. Mange aspekter av frihet er derfor inkludert i disse forestillingene.
I forestillingen Araña var jeg klovnen. Jeg studerte Adáns hender mens han jobbet med treverket og Raúl som komponerte musikken på sin pc mens det var kaldt og regn ute. De hadde tre uker på seg til å lage prosjektet og møtte mange vanskeligheter underveis, men heldigvis, de to septemberdagene forestillingene skulle gå av stabelen, skinte sola og alt gikk bra. En utfordring var å koordinere bevegelsene til 10 dukkespillere i en dukke. Koordinering av kroppen (som var tung) og de 8 beina (som var lette) trengte mer øvelse enn vi hadde tid til, og i forestillingen beveget ikke edderkoppen seg like naturlig som en edderkopp kunne gjort. Kua, med bare to dukkespillere i én kropp hadde sikkert mer naturlige bevegelser.
Å møte Adán og Raúl var inspirerende for mitt arbeid med figurteater i Norge. Jeg ser begrensninger med bruk av gateforestillinger i et kaldt og vått klima, men bruk av naturmaterialer gjør det enklere fordi tre tørker raskt hvis det blir vått og er enkelt å reparere. Å se Adáns verk ga meg mer tillit til å bruke naturmaterialer. Når jeg så Maternidad for første gang følte jeg en tåre som rant på mitt kinn og jeg fikk ideer til en egen forestilling. Siden har jeg vandret langs fjord og fjell på Sunnmøre og samlet tre og planter, og er stadig overrasket over hvor mye interessant byggemateriale som finnes. Diktet til José Martí og bildene av Adáns arbeid var i mine tanker og holdt mine øyne åpne.
Er “Maternidad” og “Araña” skulpturer eller dukker? Det er vanskelig å si, men de er vakre håndlagde kunstverk. Bruken av disse i figurteater på gata for å vise fram filosofiske og eksistensielle tema, åpnet for alle en ménage; vi kan se at lemniskate i kunsten av Adán Rodrigúez Falcón tegner et bilde av naturens uendelige kretsløp.
Kilder:
Bøker:
Williams, Steven (1994), Cuba. The Land, the History, the People, the Culture, Prior
Ørskov, Grete, (1995) Om skulptur og skulptur opplevelse, Borgens Forlag
Platon, Socrates Forsvarstale, Omsetning og innledning av Anfinn Stigen, (1990), Det Norske Samlaget
Lucie-Smith, Edward (1993), Latin American Art, Thames and Hudson Ltd. London
Fromm, Erich (2006), The Art of Loving, Harper Perennial Modern Classic
Chilvers, Ian (2004), The Oxford Dictionary Of Art, Oxford University Press
Biedermann, Hans (1992), Symbolleksikon, Cappelen Verlag
Sennet, Richard (2008), The Craftsman, Penguin Books
Lloyd, Genevieve (1995), Mannlig og kvinnelig i vestens filosofi, Cappelen Akademisk Forlag
Penny, Nocholas (1993), The Materials of Sculpture, Yale University Press
Anker, Peter M., (2004), Norsk Folkekunst, J.W. Cappelens Forlag.
Smithsonian Institution Press, Captive Passage, The transatlantic Slave Trade and the Making of the Americas, (2002) Smithsonian Institution, Washington and London
Artikler og websider:
Cuban Art History:
URL: https://study.com/academy/lesson/cuban-art-history-artists.html,
Lest: 08-12-2019 18.42 UTC
Cuban Art, Boundless Art History:
URL: https://courses.lumenlearning.com/boundless-arthistory/chapter/cuban-art/
Lest: 08-12-2019 19.00 UTC
Latin American Art: An Introduction:
URL: https://nb.khanacademy.org/humanities/art-americas/beginners-guide-americas/a/latin-american-art-introduction
Lest: 14.12.2019 18.13 UTC
Greek Mythology
https://www.greeka.com/greece-myths/arachne/
Lest: 15.06.2021 13.42 UTC
Fotnoter:
[1] En profittrik handel mellom de europeiske kolonimaktene, Vest-Afrika, Karibia og Nord-Amerika. Cuba var en del av de spanske koloniene, og sukker, melasse, frukt og eksotiske tre (hardwood) var hovedeksportprodukter fra Karibia. Sukkerhandelen var den viktigste. Sukkerrørplantasjer krevde hardt arbeidende fysisk arbeidskraft som kunne arbeide i sterk varme. Dette førte til den atlantiske slavehandelen, og i denne perioden ble flere millioner afrikanere transportert med båt til Karibia.
[2] Taíno var handverkere, pottemakere. (Williams, 1994, p. 11)
[3] Maybe the reason is laying in the trend in Cuban art from the beginning of the 20th century, when Cuban nationalism emerged and took interest in Afro-Cuban culture. The Modern movement in art begun to take root in Cuba (Lucie-Smith, 1993, page 46) and “there has been an effort to return to ideas and techniques which are at least vestigially present in the folk or tribal cultures which continue to exist side by side with the urban or sophisticated one to which modern artists belong.”
[4] “Fordi politiske strukturer ikke kunne støtte den nationale identiteten, har publikum i Latinamerika vendt blikket sitt til litteratur og visuell kunst for å finne ut mer om seg selv (…) dette gir forfattere og kunstnere en viktig plass”. (Lucie-Smith, 1993, s.8. Oversatt av A. Ulstein)
