Den 25 september skrev Thorleif Linhave Bamle en kronikk på scenekunst.no hvor han poengterte at:

«avstanden mellom hva institusjonene tenker om sin egen verdi og sin plass i samfunnet skiller seg merkbart fra hvordan samfunnet for øvrig ser på oss»

Dette har jeg tenkt mye på og jeg tror det ligger en sannhet i det han skriver. Det er ikke en absolutt sannhet, men den er med på å forklare hvorfor det er så lett å se på kultur og teater som en bonus man lett kan kutte, istedenfor den nødvendigheten vi, som driver med det, vet at det er.

Kanskje er det også spesielt gjeldende for figurteater?

For selv om Fantorangen på teater har gått sin seiersgang over det ganske land og det snart er klart for Jul med Prøysen og snekker Andersen for 34. gang på Trikkestallen, så er det vanskelig å argumentere mot at institusjonenes bruk av figurteaterformen i stor grad bærer preg av noe kommersielt. Dette er ikke problematisk i seg selv, disse forestillingene burde og må finnes, for de er med på å skape magiske øyeblikk og minner for de aller minste – noe dere kan lese om i Maia Lohre Køhns reisebrev fra Riksteateret - men jeg syns det er synd at det i så liten grad finnes en motvekt som også viser kunstformens mange andre muligheter og iboende kraft til å fortelle historier som ikke er hentet fra barnebøkene. Figurteater er en visuell kraft, nært beslektet med dans og med muligheten til å bevege publikum på et ikke-intellektuelt plan, men heller røre ved det aller innerste i oss.

Når skal institusjonene skjønne dette?

Jeg håper i hvert fall de vet at når de ønsker å utforske det, så er UNIMA her og kan bidra med en enorm kompetanse gjennom en stadig økende medlemsmasse.

For paradoksalt nok, i en tid der kulturen er under massivt press, hvor kreative linjer på videregående skoler over hele landet, så vel som store kulturinstitusjoner trues av nedleggelse, står UNIMA sterkere enn på lenge. 

I januar arrangerte vi Figurfestspillene i Tønsberg for tredje gang. Festivalen samlet tusenvis av mennesker til forestillinger, museer og parade og apparatet rundt selve festivalen blir bare større og større for hvert år. Festivalen hadde aldri blitt det den har blitt uten det iherdige arbeidet til Anne Helgesen, Henriette Grøtting Kihle og Pia Gullichsen.

UNIMA har også jevnlig besøk av kompanier og kunstnere som bruker lokalene våre på Høvik til gjenopptagelse, produksjon og verksted og vi arrangerer med jevne mellomrom digitale workshoper med internasjonale figurteaterkunstnere. Her er det på sin plass å takke Tiina Suhonen for det grundige arbeidet hun gjør som internasjonalt rådsmedlem. Tiina er en av grunnpilarene i det som etterhvert har blitt det ganske etablerte UNIMA NORDIC og uten hennes organisatoriske evner kan jeg trygt slå fast at samarbeidet aldri hadde kommet så langt som det har. 

Og så er det Ånd i hanske. Norges lengstlevende teatertidsskrift. UNIMA er utrolig stolt av å nok en gang kunne tilby relevant informasjon om figurteater nasjonalt og internasjonalt gjennom en serie artikler og her må vår grundige redaktør Elin Lindberg trekkes frem. Uten henne er det vanskelig å se for seg hvor Ånd i hanske ville vært i dag. Uten Elin er det ikke sikkert du ville kunnet lese dette.

Ånd i hanske, UNIMA og alle leserne er deg enormt takknemlig.

Hva er så grunnen til at UNIMA, på tross av disse utfordrende tidene i kulturlivet, står sterkere enn på lenge?

Jeg tror det handler om ildsjeler. Dedikerte mennesker som brenner for feltet og som gjennomfører oppgavene sine langt utover det som kreves av dem. Noen av de er allerede nevnt men jeg ønsker også å trekke frem dagens styre i UNIMA. Styret er ungt og det er villig til å utforske muligheter. Det er et styre som er på tilbudssiden og som takker ja til samarbeid og som ser at vi står sterkest sammen med andre.

For er det noe det siste året har vist oss, så er det at kunstnere er solidariske med hverandre. Når andre møter motgang, står vi sammen og kjemper for verdiene som ikke kan måles i penger, men som er med på å gjøre oss til hele mennesker. En felles, samlende kultur, som åpner for forskjeller i meninger, synspunkter og perspektiver, men som respekterer disse forskjellene. Det er dette som skaper et moderne samfunn. Det er når vi slutter å høre på hverandre at skillet oppstår og i motsetning til politikken og retorikken som råder i dagens medier kan kulturen ta ansvar for at alle får brukt stemmen sin. 

Kultur er samhold og er det noe verden trenger om dagen, så er det nettopp det; samhold.