Yngvild Aspeli

Yngvild Aspeli er en nestor i norsk figurteater. Forestillingene hennes har gjennomgående svært høy kvalitet. Vi har både presentert henne og arbeidet hennes flere ganger i Ånd i hanske. At hun nå er blitt kunstnerisk leder for Figurteatret i Nordland bør være en garanti for at det blir produsert figurteater på øverste nivå der. Aspeli har flere ganger tatt utgangspunkt i klassiske tekster – denne gangen: Et dukkehjem av Henrik Ibsen.

Aspeli er stort sett alene på scenen som Nora, sammen med dukkene. Det styrker Nora-figuren. Så lenge det ikke er henne – eller de andre figurspillerene som er med, som animerer dukkene, er hun den eneste levende på scenen. Det understreker den ensomheten Nora står i som en voksen i et hjem der hun blir sett på som et barn eller en som ikke har makt over sitt eget liv og sin egen framtid. Det er mørkt og alvorlig. Selv tarantellaen som i stykket er en dans, blir her til en stor, giftig edderkopp som tar over hele dukkehjemmet og blir et frampek på at hvis hun blir i hjemmet uten at det skjer forandringer, står hun i fare for å dø.

Bananaz med Langt ute og lengst inne
Eksklusivt. Jeg møter i god tid denne iskalde lørdagen i juni. Bananaz – foreningen for scenekunst skal spille Langt ute og lengst inne på Sentralen, i Gymsalen. De som står bak denne installasjonsforestillinga er Kristin Ryg Helgebostad, Marie Bergby Handeland og Ingeleiv Berstad i samarbeid med arkitekt Steinar Dyvik. Vi er to som skal se forestillingen på dette tidspunktet – den vises bare for to tilskuere per gang. Det kommer to svartkledde, vennlige personer som skal være våre ledere. Min leder holder armen min. Hun ber meg lukke øynene og følge henne. Hun forklarer vennlig, bestemt, men mykt hvordan jeg skal gå. Her er det trapp. Her er det et gelender, her en dørkarm. Jeg skal etter en stund sette meg på en benk, legge meg ned og stikke ansiktet mitt så lang jeg kan inn i et «pelskledd» vindu. Så skal jeg åpne øynene. Det er helt mørkt. Jeg ligger greit og ganske behagelig. Til nå har jeg vært fokusert på bevegelsen. Jeg må følge ledsagersken min. Ikke trå feil i trappa. Ikke falle. Jeg føler med føttene. Handa. Stole på. Ha tillit til et menneske jeg ikke har sett for. Er det helt naturlig? Er det modig? Er det helt idiotisk og naivt? Jeg ligger i mørket. Nå er det hørselen. Jeg hørte noen som sang under en bryllupsmottakelse som foregikk i rommet ved siden av venterommet før forestillinga. Bryllupet kan jeg ikke høre lenger. Nå hører jeg en dur. En maskindur. Den er ikke ubehagelig. Jeg hører også min egen tinnitus som er som mest merkbar når kroppen er sliten. Jeg tenker på meg. Det er tid til egenomsorg her i mørket på benken. Så er det et lite lys i mørket. Små glimt. Det er rolig. Ikke noe stress. Her kan jeg se hva jeg vil. Det vesle lyset kan gi opphav til en mengde fortellinger og assosiasjoner. Det oppleves som lyset er et stykke unna. Så blir det mer abstrakte bilder – også med masse rom til assosiasjon. Det ser pels ut. Det ser under vann ut og jeg tenker på det og husker hvordan jeg som barn elsket å ligge i båten og se ned på grunna der det bevegde seg eremittkreps, sandflyndrer og småfisk, krabber. Men dette er en underverden der alt er uforutsigbart. Der er hender. Hendene ser vennlige ut, men hender kan også være farlige. Det er rolig, meditativt, men ikke søvndyssende. Det er en snert i handkoreografien som holder meg på alerten. Hvor mange hender er det? Bruker de speil? Hvordan ser rommet jeg ser inn i egentlig ut? Hvordan skapes perspektivet, er de virkelig langt unna, eller er de rett foran nesa mi? Man kan stille seg slike spørsmål, eller jeg kan bare være i dette øyeblikket. Se og la meg lede fysisk. Dette er meg. Dette er min persepsjon. Jeg er helt våken og klar. Dette er ekte kunst. Dette er ekte mennesker. Jeg er et ekte menneske. Jeg skaper min persepsjon. Jeg stoler på menneskene rundt meg. Jeg tar imot omsorg. Jeg opplever. Jeg lever.