Hvorfor bør figurteatermiljøet engasjere seg mer i kulturpolitikk?

0

Hvis vi ønsker forandring for figurteater i Norge, bør vi engasjere oss kulturpolitisk. Vi må mene noe om støtteordninger, få opp en egen utdanning, og eie egne scener. Figurteater er del av en urgammel, folkelig teaterform med sin egen kvalitet og unike samspill med mennesker. Figurteatermiljøet bør fremme dette. Jeg vil gå for mindre detaljstyring av arenaer der figurteaterkunstneren får et fast engasjement for å utvikle en forestilling fra bunnen av, og gjerne i møte med scenekunstnere hun/han ikke kjenner fra før. Gi kunstneren tillit og tilrettelagte spillerom! Ta mer styring over dine egne arenaer og din kunstart! 

Kulturpolitikk er vel ikke så viktig for en figurteaterkunstner?

Vi er opptatt av de kunstneriske støtteordningene vi akkurat nå i dette tiåret ligger under, men kulturfeltet går gjennom en fornyelse hvert tiende år. Det gjør ikke alle støtteordninger, kunstformer og teaterinstitusjonene som er bygget opp over mange tiår og århundrer. Vi ønsker at de veletablerte kunstinstitusjonene skal bestå og vi liker alle ordninger vi selv er en del av.  Utvalgte kunstnere oppfyller kravene fra oppdragsgiverne og bevilgingene. Samtidig har de fleste teaterutøvere kjent på klasseskille, monopol, losjer eller skjevfordeling innen teatermiljøet. En figurteaterforestilling kan sjonglere mellom å være en oppkjøpt gratis kulturopplevelse, for i neste øyeblikk være en kvalitetssikret og utvalgt kunstopplevelse.

Mangfold, bærekraft, og trender i samfunns- og næringsutvikling setter støtteordninger og Norsk Kulturråd på prøve.  På politiske nivå lokalt, regionalt og nasjonalt er kulturlivet en sekundæroppgave og ikke lovpålagt. Dette gjør det vanskelig å forandre gitte sannheter, eller å få forvaltere til å fremme kultursaker eller politikere til å satse sin karriere på å kreve forandring innen kultur- og kunstfeltet.

Teaterkunstnere er ikke ukjent med å arbeide langt utover arbeidsmiljølov og HMS. Samfunnet reagerer ikke på det fordi myten lever videre om den frie og lykkelige kunstner uten rammer og regler – et selvbilde kunstnere gjerne vil beholde, men til hvilken pris?

Telemarkforskning så en nedgang i kulturbruk og mindre jobbtilbud for kunstnere i 2010-2017. Dette ga dårlig grunnlag for oppdrag og honorar for frittstående kunstnere. Levekårsundersøkelser i Norsk Kulturråd viser at profesjonelle kunstnere ikke kan skilte med en 100% inntekt, eller et inntektsnivå ut fra utdannelse og erfaring. En stor andel kunstnere tjener minimalt på kunsten sin.

Trenden i kulturpolitikken i dag har vært å sette midler på prosjekt som ikke binder over tid, moderne nyskapende teater, teater for de unge, og internasjonalt teater. Figurteatermiljøet følger denne satsningen. De trenger ikke å ha valgt dette sporet i utgangspunktet for sitt kunstuttrykk. Naturlig nok justerer kunstneren seg etter trenden, og kurses av forvalterne. Figurteater i Norge har ikke et eget teater, er ikke ledende innen teaterfaget, dominerer ikke våre nasjonale scener, vinner ikke priser, og mangler en flerårig utdanningsinstitusjon. Selv om figurteaterutøvere velger å være en del av en kulturpolitisk trend, er de også en del av en urgammel, folkelig teaterform med sine egne unike kvaliteter. Det bør figurteatermiljøet fremme og arbeide for å få mer aksept for.

Støtteordninger er vel det eneste riktige for å stimulere til god kunst?

Budsjettposteringer på Statsbudsjettet og støtteordninger viser kulturpolitikk i praksis. Norsk Kulturråd styrer med sine ordninger retning og form på produksjonene i figurteatermiljøet. Det tviholdes på «trua på en armlengdes avstand» gjennom systemet med kunstutvalg på kulturfondsmidlene. Vi glemmer at type fond, ordning, retningslinjer, søknadssystem og utvalgsmedlemmer skaper en type kulturfelt. I andre nordiske land gjøres kulturforvaltningen noe annerledes, og utfallet skaper et annet kunstlandskap.

Kjenn din teaterhistorie, vit noe om kulturpolitiske retninger over tid i flere land, se hvem som gir oppdrag og hvor detaljert de bestiller. Se dilemmaene og konsekvenser i norsk kulturforvaltning. Sammenlign din arbeidssituasjon med andres, i og utenfor kunstverdenen. Se på regulering av kulturuttrykket og ytring i ordninger og oppdrag. Den frie kunstner er en myte i Norge, og jeg mener kunstneren i mindre og mindre grad eier sitt kunstnerskap.

De fleste blir overrasket om de foretar et dypdykk i fordelingen av kunstmidlene i Norge. Prosentstørrelsen av offentlig bevilgning i regnskapene til prosjekter eller institusjoner har økt formidabelt de siste 30 årene og gitt status. Dette påvirker konkret hvem som overlever. Det påvirker hva vi spiller, hvem som gir oss oppdrag, og hvem vi spiller for.

Et eksempel: Hvis en barneforestilling koster 100 kr på Nationaltheatret vil de fleste tenke at det er bra og sosialdemokratisk. Det gir alle muligheter til å gå på teater, og teateret får et annet publikum enn velutdannede kvinner på 55 år. Teateret selger billetter til kommersielle teaterstykker alle liker. Hvis billettene egentlig ville kostet 1800,- uten subsidier, gir det et inntektsgap for andre produsenter utenfor institusjonsteateret. Hvis et teater eller en gruppe vil sette opp samme forestilling uten støtte, går ikke regnestykket opp med en billettpris på 200,-. Uansett om produsenten sparer på antall kunstnere, lønn, stæsj og annet. En 100% økning av billettprisen hjelper ingen ting. Forestillingen på Nationaltheatret dreper konkurrentene uten å vite det. De sitter på gullegget. De har fast betalt kompetanse, drift og utstyr, og det er tilgjengelig over tid. Samtidig gir økt prosentvis statsstøtte til kunstinstitusjoner forvalterne og politikerne styringsmakt.

Jeg mener kunststøtteordningene ikke alltid fremmer kunst. I dagens Norge har prosjektstøtte blitt inngangsbilletten for å kunne lage kunst, men den skaper usikkerhet rundt det å produsere kunst. Faste bevilgninger gir institusjoner og utvalgte grupper en fordel, forutsigbarhet og trygghet.

Hele teaterfeltet trenger kvalitet i bredden over tid for å kunne fordype seg, spisse eller velge. Kvalitet må ligge i alle ledd i kulturfeltet. En enkeltkunstner oppstår ikke fra intet, og blir ikke god alene. Ting tar tid. Prosjektstøttesystemet dekker minimalt av det som trengs før og etter en teaterproduksjon, og i tillegg sitter kunstneren og venter på å bli utvalgt. Denne utryggheten gjør at det blir beleilig å satse på unge sultne og nyutdannede kunstnere i prosjektstøtteordningene.

Vanskeligheten med å overleve som kunstnere eskalerer ved etablering av familie og hjem. Mange kunstnere opplever sporadiske honorar og et dårlig lønnsnivå ofte uten overtids-, helge- og kveldstillegg. Turnelivet kan være fylt med usikre oppdrag og trege utbetalinger av honorarer. Jeg mener vi ikke beholder, utvikler eller skaper god kunst i et slikt system. Vi trenger gode arbeidsplasser for kunstnere der vi tar vare på dem i alle livsfaser – en selvfølge i andre yrker.

Jeg sa til min arbeidsgiver i 2006: «Er du sikker på at du vil ansette meg fast som teaterprodusent og regissør. Jeg prøver å bli gravid?» Et spørsmål jeg aldri ville ha stilt på en annen arbeidsplass utenfor teaterfeltet. Han ansatte meg, og visste jeg ellers ville (den gangen) ha mistet en del rettigheter.

Norsk Kulturråd forvalter prosjektstøtteordninger jeg mener svekker kontinuitet og produksjon i figurteatermiljøet. Jeg vil gå for mindre detaljstyring av arenaer der figurteaterkunstneren får et fast engasjement og møter nye bekjentskap. Lag teaterproduksjoner lokalt i hele Norge, og be inn verden. Skap møter mellom ukjente kunstnere, eller dyrk ensembler over tid. Stol på kunstneren. Gi dem tillit, tid, og tilrettelagte spillerom. Stå med Arbeidsmiljøloven i hånda.

Derfor gjentar jeg: Hvis vi ønsker forandring for figurteater i Norge må vi engasjere oss kulturpolitisk, og mene noe om hele teaterfeltet og kulturforvaltningen. Vi må ta styring over våre arenaer og figurteaterets særegne kunstuttrykk.

 

 

 

 

Dele.

About Author

Kommentarer er stengt.