Prosjektet HraMoKaPlus
ønsket å fortsette det vellykkede samarbeidet fra HraMoKa og ble definert slik: Restoration of the premises of the baroque wing of the mansion at Modrý Kameň Castle for the traditions of Slovak toy and puppet making in craft workshops, production and sale of regional products. Også denne gangen innebar avtalen at Kulturproduksjoner var ansvarlig for en kunstnerisk produksjon: norske og slovakiske kunstnere skulle lage en figurteaterforestilling, basert på slovakiske og norske folkeeventyr. Akademiet for scenekunst i Bratislava hadde vært vår samarbeidspartner i den kunstneriske delen av prosjektet HraMoKa. I HraMoKaPlus var Akademiet igjen samarbeidspartner, nå ved avdelingen for kunst og design. Den ferdige forestillingen skulle også nå spilles i barokksalen på Modry Kamen under avslutningskonferansen for prosjektet, vare omkring en halvtime og spilles for et publikum med både lokale og inviterte gjester.

Kulturproduksjoner signerte avtalen for HraMoKaPlus i 2019, men vi møtte vanskeligheter – pandemien herjet. Vi kunne ikke dra til åpningskonferansen, hvor de første diskusjonene om utviklingen av prosjektet skulle diskuteres nærmere. I tillegg ble prosjektet ytterligere forsinket på grunn av komplikasjoner under restaureringsarbeidet. Men All´s well that ends well… Vi arbeidet, hver på vår kant, og var egentlig godt i gang da vi endelig kunne møtes. To workshoper ble arrangert, i juni 2023 og april 2024, begge på Modrý Kameň, hvor vi nå kunne ta i bruk nye, velutstyrte verksteder. På første samlingen ble vi kjent med muséet, verkstedene og hverandre, vi utvekslet kunnskap om slovakisk og norsk figurteater, og valgte to eventyr fra hvert land som vi så for oss at vi kunne jobbe med. Vi bestemte oss for å bruke marionetter, eventuelt også skyggeteater, vi ønsket også å bruke fortelling som element i vår nye forestilling.

Vi begynte det praktiske arbeidet, formet hoder inspirert av karakterene som opptrådte i våre utvalgte eventyr, modellerte med leire og støpte former med silikon. Tanken var at disse senere kunne støpes i lettere materialer og brukes som prototyper for museumsbutikken. Forberedelsene til den neste workshopen ble gjort på bakgrunn av arbeidet fra denne første samlingen. Vi holdt kontakt gjennom året via mail, utvekslet tanker og idéer, planla for vår felles forestilling. Det er ganske krevende å holde liv i kontakt og diskusjoner per mail og post gjennom et helt år, språkproblemer gjorde seg også gjeldende. Vi klarte etter hvert å bli enige om å bruke bare to eventyr, et slovakisk: Den flinke jenta, og et norsk: Syvende far i huset. Vi diskuterte om vi skulle lage en mer tradisjonell, enkel dramatisering av eventyrene, spille historiene som de er med få endringer, eller om vi skulle lage en ny historie, inspirert av eventyrene.

Martin Dubravay og studentene hans jobbet i Bratislava med å lage figurer til forestillingen. De valgte å overføre uttrykket fra hodene som ble modellert under vår første arbeidsøkt til tremateriale. Kulturproduksjoner arbeidet videre på Hamar. Vi visste vi ville ha veldig kort tid til øving når vi kom tilbake til Modrý Kameň, og for å være forberedt jobbet vi med flere manusvarianter: dramatiserte begge eventyrene, hver for seg - de kunne eventuelt framføres som Akt 1 og Akt 2. Vi laget dernest en versjon der de to eventyrene ble vevet sammen. Og som et tredje forslag skrev jeg et nytt manus, inspirert av eventyrene, men med tema fra en aktuell problemstilling i verden i dag, og kalte det Courage. Det handlet på en humoristisk måte om flyktningeproblematikk, om saksbehandling og korrupsjon i forbindelse med passkontroll og grensepassering. I tilfelle vi skulle velge å arbeide med dette stykket, laget vi rekvisitter og sceniske elementer vi ville trenge i spillet, som fugler, lykkehjul, og diverse rekvisitter som pass, protokoll, kofferter.

I april samlet vi oss igjen på Modrý Kameň. Første dagen gjorde vi oss kjent med figurene, de var skåret i tre, nydelig utført og uten kostymer. Vi leste gjennom alle tekstene og diskuterte hva vi skulle velge, det endte med at vi valgte det nye stykket, både de norske og slovakiske figurspillerne våre mente det var mest utfordrende å jobbe med et samtidstema, og så også at teksten hadde mange muligheter for handlinger. Og forestillingens tittel ble besluttet: Courage.