Har du hørt den om politikeren som tok feil? 

Nei, ikke jeg heller. 

For er det én ting som er hundre prosent sikkert, så er det at politikere aldri tar feil. Er det én ting vi kan stole på her i denne usikre tiden vi lever i, så er det at politikerne alltid har rett.  

Joda, de gjør feil. De stjeler solbriller, plagierer oppgaver og så var det jo hele den gjengen som aldri helt skjønte reglene for pendlerboliger. Men det er jo noe helt annet. Det er jo personlige feil. Det er ikke politikk. For i politikken, der har politikerne alltid rett.  

Heldigvis. 

Du kan gi dem så mye ny informasjon du bare vil, du kan arrangere demonstrasjoner som samler tusenvis av mennesker med gode argumenter mot det bestemte, men herlighet – dette er jo bare vanlige mennesker. Vanlige mennesker som er vant til å ta feil. De vet ikke bedre. Kanskje de er fagfolk, men hva er det vel egentlig det? Folk med spesielle interesser? De er ikke politikere. De vet ikke like godt som politikere.  

Så la det være sagt en gang for alle, må det kuttes 37,5 millioner fra en institusjon, så er jo det fordi det ikke fins penger til denne institusjonen lenger. Det må folk skjønne. Pengene fins ikke.  

Greit. De skal få låne 35 millioner. Det skal de. Men husk! Pengene fins ikke. De fins ikke. Det vet politikeren. For politikeren er valgt av oss. Den har makt. Den representerer oss. Den representer vår vilje og den gjør det med bedre viten enn oss om bruken av penger. Vi vanlige mennesker er bare ... nyttige. I valgår.  

Bare se for dere hvordan det ville blitt hvis politikerne plutselig skulle tatt steget ned til oss andre og begynt å ta feil. For vi her nede tar vi jo feil hele tiden. Og da kjenner vi det. Fysisk. Det er ubehagelig å ta feil. Vi kjenner det i magen. Ingen liker det, men det er sånt som skjer. Den gufne følelsen av å være menneskelig.  

Hvordan ville verden blitt, hvis politikerne også tok feil? 

Se for dere en politiker som, på tross av at den har bestemt seg for noe, skulle ombestemt seg. Kanskje den hørte på noe av den nye informasjonen. Kanskje den hørte på appellene. Kanskje den til og med gjorde en ekstra innsats for å sette seg skikkelig inn i utfordringene. Da ville den jo bare – nei, nei det går jo ikke an – vist seg som et menneske. Et menneske som innser at – vet du hva, her har jeg gjort en feil vurdering og det ønsker jeg å endre på.  

En sånn politiker ville jeg aldri stemt på! Aldri! Jeg vil jo ikke at de skal lytte til oss. Jeg har bare stemt på politikeren slik at den kan ta avgjørelser for meg. Da kan de jo ikke ta feil! 

Nei, da er det bedre for politikeren å la snøballen rulle slik at den kan starte et skikkelig skred. Hva snakker vi om her da? Noen hundre sjeler på en arbeidsplass. De lever nå bare av hobbyen sin uansett. De skaper ikke verdier. Økonomiske. De er en juletradisjon, men dem har vi heldigvis mange av og dessuten inneholder så og si ingen av dem kultur og i hvert fall ikke teater. Og så går det jo helt like forestillinger rett rundt hjørnet.  

Og la oss nå være ærlige her, la oss være helt ærlige; hva skal vi med et eget bygg for folk som leker med dukker? Hva? Joda, en av Norges lengstlevende forestillinger, som av en eller annen grunn fortsatt trekker folk – en skulle jo nesten tro man fortsatte å produsere barn i dette landet! - den går der. Men fortsatt; dukker?! Sånne har ikke politikeren sett på siden barne-tv. Og det som i tillegg er ganske sprøtt er at foreldrene til politikeren gjorde det samme og ... og barna til politikeren gjør det samme og ... og ... nei. 

Nei, nei, nei. Vi skal ikke ned den veien. Dukker har ingen verdi.  

Og hva så om det er det eneste bygget i landet som har dette som sitt primære kunstneriske uttrykk? Hva skal vi med bygg som representerer noe eget? Nei, gi politikeren ett godt argument, så skal den sørge for å legge det i bunken med resten av rådene den er så privilegert å kunne velge bort. 

For den er ikke et menneske, politikeren. Den er så mye mer. Den har makt. Makten til å skape og makten til å ødelegge.  
 
Dukkehuset fylte 70 år i fjor. Men hva er 70 år med tradisjoner mot politikerens makt? Institusjonen som eier Dukkehuset fyller snart 100, men igjen; hva er hundre år når det kan fjernes med et pennestrøk? Hvem husker og bryr seg om det som skjedde for 100  år siden uansett? 

Nei, både Dukkehuset og institusjonen har fått leve lenge nok.  

Politikeren vil det. La dens vilje skje.