Figurteaterets muligheter

Festivalrapport fra Figur i Fossekleiva
3.-11. november

av Erlend Rødal Vikhagen

Torsdag 3. november var det duket for offisiell åpning av Figur i Fossekleiva 2024 og allerede før jeg kom bort til inngangspartiet fikk jeg min første kunstneriske opplevelse. I invitasjonen var det annonsert at paradefiguren Funderella ville være med. Figuren gjorde sin første opptreden før sommeren og siden jeg visste hvordan den så ut, ble jeg ikke overrasket over synet av figuren som sto klar ved et av hjørnene til den ærverdige, gamle fabrikkbygningen. Jeg var allikevel ikke forberedt på at figuren allerede var i spill, noe den heller ikke viste meg før jeg var helt nær den. Et godt, gammelt knep, men hvor deilig er det ikke å oppleve slike små, nesten barnslige overraskelser? 

Det skulle vise seg å bli den første av mange. 

Etter en kort velkomsttale utenfor kultursenteret fra Franzisca Aarflot ble festivalen åpnet med et smell fra konfettisprutende kanoner – innholdet var selvoppløsende, ettersom festivalen har et stort fokus på å være så miljøvennlige som mulig - før Jakob Eri Myhre, Arnfinn Langsæther, Lars Eri Myhre og Tore Ljøkelsøy fremførte spesialkomponert musikk som vinduskonsert for de fremmøtte. Oktober viste seg fra en nokså frisk side, men varm eplegløgg hjalp godt og da Funderella kom frem fra hjørnet sitt for å danse til musikken, var ikke publikum vonde å be. 

Funderella danser under vinduskonserten
Foto: Vendy Hlavakova

På festivalens første dag ble utstillingen av Kevin Titzers nyeste figurer åpnet. Titzer har vist sine særegne skulpturelle verk over hele verden og har også lang erfaring med å lage stedsspesifikke installasjoner. Utstillingene befinner seg i krysningen mellom figurteater og skulptur og dokumentarfilmen Sackrace with knives, som ble vist rett etter utstillingsåpningen, ga  publikum et godt innblikk i Tizters kunstneriske prosess. Figurene hans er både morsomme, vakre og ekle, men som han selv sier, de er aldri helt ferdige. Han kan nemlig aldri ferdigstille de, ikke før du – publikum/kjøper – gjør den til din. 

Etter utstillingsåpningen og dokumentarfilmvisningen var det klart for festivalens første forestilling. Det vil si, festivalukens første forestilling, for Figur i Fossekleiva presenterer også figurteater utenom selve festivalperioden. Tidligere i år har de vært medprodusenter på forestillingene La Manékine av Cie La Pendue som hadde verdenspremiere den 26. mars på Théâtre de Poche i Grenoble, Skipbrudden av Kompani Oval som hadde premiere den 29. mai under Stamsund internasjonale teaterfestival og  Saras rom av Lumar visual Theatre og Kitagawa/Helle som hadde urpremiere den 1. juni i Fossekleiva. 

Hic Sunt Dracones av tsjekkiske Theatre Continuo er en forestilling i krysningen mellom dans og figurteater og akrobatikk. Som publikummere blir vi vitne til en utforskning av kropp, bevegelse og menneskeskapte, fysiske illusjoner. Tonesatt av levende musikk dras vi mellom det vakre og det morsomme og tidvis det brutale i en forestilling som utforsker selvet og hvordan det sies at vi ikke bare har ett selv, men mange. 

Kevin Titzers figurer
Foto: Figur i Fossekleiva

Cinderella av skotske Shona Repp var første forestilling på programmet rettet mot barn og familier og Figur i Fossekleiva har tilgjengeliggjort disse arrangementene for publikum ved å kun ta billettpris for voksne. Til alle arrangementer for barn, har barn gratis inngang og basert på uken i Fossekleiva vil jeg påstå at dette er en løsning  andre aktører burde inspireres av. Forestillingene var jevnt over veldig godt besøkt og det er ingen tvil om at gratisprinsippet i aller høyeste grad er med på å tilgjengeliggjøre kunstneriske opplevelser av høy kvalitet for en ung målgruppe. 

Selv om mange av barna kjente historien om Askepott fra før, tror jeg ikke alle hadde hørt den originale versjonen der de fæle stesøstrene blant annet velger å skjære av seg hælene og kutte av seg tærne for å få plass i glasskoen, og selv om Shonda også gjorde sin egen vri på det klassiske eventyret, befant forestillingen seg nærmere originalen enn Disney-versjonen. I en magisk kreasjon, et bord bestående av utallige luker og dører, tok soloforestillingen oss gjennom eventyret på en morsom, overraskende og underholdende måte og på tross av språkbarrieren –  forestillingen ble spilt på engelsk –  var formen så gjennomført, tydelig og presis at alle, voksne og barn, hang med på historien. Selv hadde jeg med min egen datter på seks år og det er noe helt eget å sitte der og ha en kunstnerisk opplevelse sammen. Forestillingen er ikke bare laget for henne og den er ikke bare laget for meg. Humoren er ikke, som man ofte opplever, delt opp mellom voksen og barnslig. Hun og jeg opplevde forestillingen sammen og koste oss like mye på tross av de nesten tretti årene mellom oss. 

Cinderella
Foto: Shona Repp

Etter Cinderella var det mulig å overvære Kattas figurteaters Den magiske skyggetunnellen. Tunnelen er en vandring gjennom byen, inn i jungelen, ned på havets bunn og over den glitrende nattehimmelen, laget av Henriette Grøtting Kihle. 

Kattas figurteater sto også i sentrum den 6. oktober. Da hadde de urpremiere på forestillingen Nullrikken som er Anne Helgesens – en bauta i norsk figurteater og UNIMA Norge – avskjedsforestilling som dukkespiller.  

Nullrikken bygger på Annes barndomsminner og vennskap med en morfar som var krigsseiler. Gjennom Anne får vi fortalt en historie om krigen som ikke tok slutt selv om freden kom og om en måte å håndtere sinnet inni seg. Forestillingen er en blanding av figurteater og fortellerteater der figuren Nullrikken er inspirert av den klassiske Pulchinella, mens bruken av objekter oppleves mer moderne i sin antydning. Litterært trekkes tankene mot Anne-Cath Vestly og en litt langsommere barneunderholdning enn den vi er vant med i dag og resultatet er en sterk historie om generasjoner og vennskap. 

Så var det disse forestillingene som ikke kan puttes i bås selv om de i utgangspunktet er laget for barn. For hvem skulle trodd at fire voksne menn, ikledd svarte skinnjakker, spillende på hver sin xylofon, lekende med hunder og modelltog, kan engasjere publikummere i alle aldre? Forestillingen Choo. Choo. Whistle. Whoof! av tsjekkiske The Naïve Theatre of Liberec forteller i bunn og grunn verdens enkleste historie; en hund  leter etter en annen hund, men den gjør det på en så engasjerende, sjarmerende og morsom måte at du må være laget av stein for ikke å la deg rive med. Forestillingen er laget for barn fra tre år og oppover, men i salen satt barn, voksne og besteforeldre i skjønn forening og –  på samme måte som i Cinderella – opplevde de reisen sammen.  

Choo. Choo. Whistle. Whoof!
Foto: Vendy Hlavakova

Figur i Fossekleiva er ikke bare en utstillingsarena. Det er også en arena for utvikling av ferdigheter gjennom egne verksteder for barn, amatører og profesjonelle. I år gjennomførte det nederlandske kompaniet Between two hands slike verksteder både for studenter, profesjonelle og barn i tillegg til at de flere ganger i løpet av festivaluken, viste frem installasjonen Mechanical Garden. Gjennom automatiserte objekter stilte installasjonen spørsmål ved et samfunn som i større og større grad er nettopp slik – automatisert, hva vil det si å leve i et samfunn der folk i økende grad er slavebundet av sine egne systemer og enheter? 

For de som hadde behov for noe mer lekent, var teater Fusentast sin nyeste forestilling Greetings from (i dette tilfellet) Berger, akkurat det man trengte. I forestillingen som hadde urpremiere under Figurfestivalen i Tønsberg i januar møtte vi en reiseguide som tok publikum med på en kvasihistorisk rundtur for å forklare hvordan stedet vi befant oss på ble grunnlagt. Alt sammen fortalt gjennom en pop up-bok og publikums hjelpende lydeffekter.

Banyan Theatre og Echo Echo Dance theatre gjennomførte en workshop som utforsket forholdet mellom figurteater, dans og bevegelse før de på kvelden den 11. oktober viste forestillingen Nevermore basert på Edgar Allan Poes velkjente dikt The Raven. Som i verkstedet var forestillingen en miks av figurteater og bevegelse, akkompagnert av live musikk og ispedd tekniske projiseringer.  

Sammen med festivalens siste forestilling, Ariadne – a mess, en soloforestilling av finske Puppet Theatre Dirty Duckling, som på alle mulige måter –  metaforisk og fysisk – utvikler seg til et vevet kaos av myter og identitetsspørsmål, blir Nevermore, Choo. Choo. Whistle. Whoof!, Cinderella, Hic Sunt Dracones og figurene til Kevin Titzer en påminnelse om hvor rik på muligheter figurteaterformen er. Det blir også en påminnelse om hvor snevert vi ofte bruker den her til lands. Kanskje spesielt på institusjonene. Kanskje handler dette om uvitenhet bland teatersjefene? Kanskje handler det om at figurteaterfeltet selv ikke er gode nok på å vise hvilken kraft som ligger i formen? Det kan være mange ting som spiller inn, men det som er sikkert er at alle som har en liten  interesse for figurteater burde besøke festivalen i Fossekleiva og oppdage mulighetene som ligger i figurteater og krysningene med andre kunstformer. 

 

Videoppsummering av årets festival kan du finne her:
https://vimeo.com/user109997884