Av Jaap den Hertog
Først og fremst og fort en kort stemningsrapport:
Følelsen av å være velkommen er finflott å velte seg i.
Figurteaterfolk vil hverandre vel.
For meg ble Figurfestspillenes stikkord i år: håndverk, eleganse, egenart, lek, innhold – og mangel på slikt. Og Figurfestspillene skal ha honnør for programmering av gamle, unge, og – inntil nylig – for meg i alle fall, ukjente travere. Ros skal de også ha for heldig valg av festivalrestauranter. Under festivalen slo det meg igjen: så trivelige og positive som figurteatermenneskene er! Jeg rakk to fulle dager av et rikt program, selv om mye var omikronvariantavlyst. Her kommer mine meget subjektive refleksjoner rundt det som jeg fikk med meg.
Gnagere
To søte rottelignende vesener på hver sin campingstol i et utstillingsvindu, ledsaget av NRK P2-lyd, som med lepper napper i sine ben, og på det mest interaktive slikker vinduet.
Mer ble det ikke. Jeg hadde håpet at de utviklet lek med sitt publikum og med hverandre i små opptrinn. Da ville opplevelsen blitt rikere. Men oppfinnsomt og artig var det likevel.
Fabelflakseren
Unge Vikens lettbente lek for gatepublikum av alle slag, er en søt og ubetydelig historie. Den er stramt, fantasifullt og detaljert regissert av «nestoren» i norsk hanskedukketeater Giert Werring. Kyndige aktører i fin interaksjon med publikum lirket forestillingen frem fra en kassevogn som rommet større gjenstander enn den hadde plass til – Mary Poppins-effekten.
Mulegutten
Metervis med sjarm, i klassisk stram Niels Peter Underland-regi. Lekent og engasjert gjort med innlevelse og overskudd. Bande mimée, dukkespill, godt samarbeid i dyktig dukkeføring. Den var god å se, men jeg ble ikke begeistret: Historien ble fortalt, men hadde ikke noe innhold (for meg). Godt ensemblespill hele veien, men ingen fikk lov til å briljere – som jazz uten impro, eller en obokonsert uten kadens. Niels Peter: neste gang velger du et mer relevant tema å fabulere rundt, avtale?
Simplicissimus
Dette var et satirisk, tysk uketidsskrift som min bestefar abonnerte på og tok vare på, hver eneste utgave. Det hadde ikoniske tegninger av redaktøren Th.Th. Heine og norske Olaf Gulbransson, og politisk skarpe artikler latterliggjorde de velbeslåtte besteborgernes livsholdning og deres støtte til de økonomiske og militære makthaverne – de som muliggjorde fascistenes fremvekst mellom krigene.
Dette program-innslaget hadde jeg gledet meg til! All respekt til Tormod Lindgren som har pakket et enormt omfattende stoff inn i denne forestillingen, som har hatt selvtilliten til å få med på laget tre av landets toppmusikere, samtidsmusikkens norske dronning Maja Ratkje, kunnskapsrike Knut Nærum og fem dyktige skue-dukkespillere til å få frem denne historien om den tyske forløperen til eksempelvis Charlie Hebdo. Du verden, så mye det var i denne fortellingen som jeg ikke hadde kjennskap til, flere lekre bilder, noen (om enn få) rørende øyeblikk, sang, oppfinnsomt skapte dukker, dyktig scenografi. Det var lagt opp til et stort, mektig verk med en fengende, enkel og elegant åpning og til slutt, etter en følsom og fin avrunding, jubel og taktfast applaus fra et takknemlig publikum.
Men det var også mye skrål, tekster (spesielt i sangene) som det var vanskelig å få med seg (og jeg satt langt fremme i salen), enkelte platte løsninger i spillet, uklarhet i hvilken fortelling og hvilket innhold Tormod ønsker å formidle, og en generell tendens til manglende tillit til virkemidler og publikums evne til å forstå antydninger, noe som førte til voldsomt overspill i noen satirisk mente scener. Dermed forsvant humoren, som jo var Simplicissimus sitt varemerke, fra de sketsjer som var ment til å gi oss en smak av kvaliteten, sarkasmen, slagkraften og innholdet i bladet.
Knut Nærum er en stor humorist, men han er ikke kjent som en som forstår seg på figurteater som medium. Forestillingen opplevde jeg dermed som for lang, og, før pausen, som vanskelig å følge med på, hvorpå jeg opplevde kjedsom slitenhet. Heldigvis, etter pausen, da fortellingen konsentrerte seg med empati på enkeltskjebner, ble jeg med igjen.
Jeg tror at en dyktig dramaturg med evne til å «kill some darlings» og strukturere beretningen, bruk av myggmikrofoner og/eller tydeligere innholdsformidling i satire-innslagene og i sangene, kan forandre en god, om enn for lang, forestilling til en strålende én.
DET og Hans og Grete i parterapi av Didaktisk Dukketeater.
For meg må en forestilling formidle et innhold, eller en estetikk som forandrer seg underveis. Den må ikke ha noen vesentlig krav om forhåndskunnskap som forutsetning. Så jeg kom uten forventninger, annet enn det navnet på kompaniet utløste av tanker. Ordet «didaktisk» betyr alt det tekniske og praktiske ved undervisning, og leder tankene derfor i retning av læring som formål ved oppsetningene. Som teaterskaper vet jeg at ethvert scenisk element og enhver hendelse i forestillingen skal ha en tilsiktet effekt på tilskueren, i formidlingens tjeneste. Når det er noe på scenen som forvirrer, mister man publikums oppmerksomhet, og forvirringen vil vanskeliggjøre det «å henge med» i fortellingens svinger. Her var det flere artige, forunderlige påfunn, som hver for seg ga en viss humoristisk eller overraskende effekt, men som i flere tilfeller varte og rakk til poenget for lengst var forstått og forsvunnet fra min hjerne.
Scenen var en sinnrikt konstruert enkel kontrapsjon av utbrettede bølgepappesker med spillebrett og det hele, men betydningen av en godt synlig teip-bit utenpå unngikk meg. Var det slurv, eller skulle det sette preg på forestillingen. Visningene var nøye planlagt med mye tekst og mye gjentakende, enkel posisjonering av en hånd (DET) som først var et interessant virkemiddel til refleksjon og ganske raskt mistet enhver betydning. Det ble interessant igjen da hånden tok i bruk en rekvisitt eller måtte forholde seg til en hånd til.
Det hele er visstnok basert på et dikt, med mange nesten-gjentakelser. Det er med slike dikt som teatertekst som med innspilt teatermusikk: kveldens forestillingsrytme krever kanskje en annen rytme og noen gang en kortere, andre ganger et lengre løp. Diktet eller musikken skal stå til forestillingens tjeneste og ikke omvendt.
I Hans og Grete i parterapi er hånden erstattet med nesten udekorerte isoporkuler på pinne og en liten «langhals»-dukke som kan strekke nakken til langt utenfor scenekanten og snu hodet helt rundt. Det hele med tilsiktet (?) slurvete preg. Den akk så dype nøkkelmetaforen «Vår kjærlighet er en heks, Hans, gjemt inne i et latterlig lite kakehus», er jo et artig påfunn, men hva betyr det? Det er noen verbale artige repeterende utbasunerte tekstremser som slenges ut mot publikum og som jeg kunne fryde meg over – til et visst punkt, for øvrig slet jeg med å følge med på teksten, da det hele hadde en forvirrende effekt, som jeg først kom ut av ved applausen. Da dukket det, overraskende nok, hele to aktører opp og ut av dette bittelille dukketeaterhuset og tok imot vår hyllest. Jeg kunne fryde meg over overraskelsene, frekkheten og pågangsmotet, selv om det hele mest virket som en drama-oppgave som er blitt pusset opp til forestilling. Den hadde tjent på et eksternt øye, i form av en dramaturg/regissør. Men det krever jo penger. Mye lovende her.
Wiebke Lüders
Hun ga et kurs om og i konstruksjon og spill med tråddukker av tre. Det var veldig interessant, og jeg rakk et par timer av kurset innimellom alt det andre.
Jane og Agnar Mykles dukketeater
Utstillingen var et hyggelig gjensyn med dukkene, og gjett hvem som sto der som museumsvakt: Vibeke Helgesens datter, som ikke bare kunne fortelle alt mulig om Myklene og Strøm-ene og deres dukketeaterbragder, men i tillegg klarte å fylle ut og bekrefte røverhistoriene om Anne Helgesens tante og figurteaterlegende Vibeke Helgesen, hennes «kommandant»- ektemann og Vibekes samarbeid med sagnomsuste Reidun Aune i Trondheim. Oppløftende!
God natt herr Dukkemann
Jeg hadde sett et utdrag under de forrige figurfestspillene, og husket den som detaljrik og elegant og et skoleeksempel på det tradisjonelle dukketeaterhåndverkets fortreffelighet.
Et nesten ordløst, firehendig samspill og med en enkel fortelling hvor kraften ligger i vår humring over alle slags små innfall og overraskelser. En enkel god-natt-og-sov-godt-historie hvor den visuelle utviklingen utløser fryd hos oss.
Men det virker som om noe har glidd ut på disse par år. Dukkeføreren stolte visst ikke lenger på sitt eget spill? I alle fall har det kommet inn unødvendige gjentakelser, språklig understøttelse (stønning, kremting, anstrengte pust) og mindre treffsikker plassering av detaljene. Ha noen prøver hvor det konsentreres på rytme og forenkling, da blir den igjen fabuløs.
Oksen Ferdinand
Oslo Nye Dukketeater ved Marianne Edvardsen beviser til gangs at de gamle er eldst.
I en lekker og multifunksjonell scenografi som har de nødvendige og ikke minst kjappe, enkle og overraskende forvandlingsmulighetene for hvert et sceneskift, er det visuelle, replikkplassering, spillet – kort sagt alt – på plass i denne søte barnebilledbokbaserte historien. Bare en liten detalj likte jeg ikke: Det funksjonelle dukkespillerkostymet (svart, kroppsnær genser, hansker og bukse). Slikt fungerer når dukkespilleren skal være «usynlig» til stede, men her er Marianne og hennes fortellerstemme det sentrale (ved siden av Ferdinand så klart), og spillet, opplevelsen, ville vunnet på en flamenco-inspirert, men samtidig anvendelig drakt.
Pling i bollen
Teatersalen er det magiske lasterommet til en mystisk kassevogn. Teater Krummelanke (Hanne Dahle) er spåkona som forteller ett og ett barn sin egen heltehistorie med seg selv i hovedrollen (barnet, ikke Hanne). Hun bruker stjernetegn som ledetråd. Jeg fikk bare et gløtt inn i vogna, men skulle ønske at jeg var et barn igjen. For et opplegg til bruk også i helsevesenet! Etter sykehusklovnene nå også sykehusdukkespillere?
Rødhette – Forestilling og verksted
Illustratøren, billedkunstneren og dukkespilleren med det melodiøse navnet Ilona Buraka fra Latvia bor nå i Kragerø og har funnet på å lage dukketeater i Pop-ups! Jeg også, så det var ikke så merkelig at jeg så spesielt frem til å møte henne.
Pop-ups er disse tredimensjonale landskapene som foldes ut når man åpner en bok med spesialkonstruerte illustrasjoner.
Ilona Buraka hadde med seg to herlige eventyr: Gullfisken, eller Kverna på havsens bunn som noen vil kjenne den som, fikk jeg ikke sett, men jeg fikk beundre hennes sceniske løsninger, og Rødhette. Enhver dukkespiller skal en gang i karrieren ha gjort sin egen greie med dette eventyret, virker det som. Jeg bruker det i undervisningen om «Teater i en sko-eske». Ilona laget en søt, vakker, morsom historie hvor hun utnyttet pop-up-mulighetene maksimalt. Ett eneste minus: litt for lite styrke i scenebelysningen.
Takk, Ilona, for tips og inspirerende møte!
Bikuben
Lars Vik, halvparten av Teater Avvik, hadde med en opprinnelig dansk forestilling i sin bikube på hjul. Stykkets form og innhold er nærmest et Bertolt Brechtsk «Lehrstück» for barn om hvordan kapitalismen kan fungere og virke inn i menneskers liv. Han er en durkdreven forteller, og han evner nennsomt å kommunisere direkte med sitt publikum og lar enkelte av barna delta i historien – på hans og deres premisser. Hvorvidt de sosioøkonomiske poengene gikk hjem hos de yngste kan diskuteres, men de hadde det i alle fall gøy sammen med ham. Godt og herlig fortalt, fin illustrerende scenografi, hvor plastfigurer og husholdningsredskaper illustrerer nødvendige poeng. Hadde det ikke vært for forestillingens sjarm og lekenhet, kunne man trodd seg hensatt til 1970-tallets politiske teater.
Snill
Open Window Theatre har et engelsk navn, spiller på norsk og ledes av polske Dominika Minkacz-Sira som bor i Bergen. Hun spiller historien Snill av Gro Dahle fra Tjøme. Et mega-eksotisk utgangspunkt, altså. Dominika er liten av vekst, som veies opp av en usedvanlig sterk tilstedeværelse, et ukuelig humør og stort publikumstekke. En energisk sprettball på scenen som det gjør godt å se på.
Gro Dahle innledet selv forestillingen med å utfordre publikum til å leke med ord og betydninger sammen med henne. En slags dramaøvelse for skjønnlitterære forfattere.
Dominika er alene på scenen sammen med sine fåtallige dukker, og hun får historien fint frem fra en enkel scenografi.
I tråd med musikken
«Evig unge Alfsen» (Knut, altså, fra «Levende dukker») har i mange år samarbeidet med Espen Rud sitt jazzorkester. Forestillingene har noe vekslende navn, men alle går ut på at Knut danser med Agnes Mowbray Schou sine fine tråddukker til flotte jazznummer fra et femmannsorkester. Knut er en garvet dukkefører som når det kommer knuter på tråden (sic!), klarer å redde situasjonen uten at man får inntrykk av en tråddukkespiller i panikk. Knut er en behagelig fyr, også på scenen, og selv om innlagte diskusjoner mellom ham og musikerne kan virke noe kunstig innimellom, liker vi å heie dem frem og koser oss i lag med ensemblet som åpenbart liker det de holder på med. Tråddukkespill er ganske begrenset i sine muligheter (én dukkespiller kan vise frem mulighetene til én bestemt dukke), og Knut utnytter dem godt. Men det får meg allikevel til å skjønne hvorfor den gamle tråddukkemester Jordi Bertran fra Catalonia har gått over til den enklest mulige dukken, bestående av to remser skumgummi og en isoporknott på toppen. Den styres av seks hender og kan det meste som en tråddukke ikke kan.
Så:
Takk, Henriette (Kihle), Pia (Gullichsen) og Anne (Helgesen) og deres partnere på Papirhuset og bibliotek, kulturhus etc. for vennlig og generøs og inkluderende og godt organisert festival med rikelig mulighet til å holde liv i det norske figurteatermiljøet. Vær sikker på at jeg kommer igjen!
Jaap dH
Framhevet foto er av arbeidene til Ilona Buraka
