I 1979 var jeg dukketeaterelev på Riksteatret og nyvalgt kasserer i Norsk Dukketeaterforening (som foreningen het før den gikk inn som et nasjonalt senter i UNIMA på begynnelsen av 1980-tallet). Jeg ble kastet inn i arbeidet som arrangør av en stor dukketeaterfestival på Kolbotn i Oppegård. Det ble en viktig døråpner for meg. Jeg hadde fram til da levd i den villfarelsen at dukketeater var noe ganske nytt i Norge, og at Riksteatret og Oslo Nye teater, var alene om å drive med kunstformen. Der tok jeg grundig feil. Festivalen samlet kunstnere som både før og etter har satt et sterkt preg på norsk figurteaterkunst. Der var blant andre Karel Hlavaty, Tatjana Zaitzow og ikke minst Randi Nilssen fra Tromsø dukketeater.

Randi Nilssen hadde startet med dukketeater i Tromsø barneteater tidlig på 1960-tallet, og drev virksomheten videre under navnet Tromsø Dukketeater da barneteatret ble nedlagt. Allerede for 60 år siden hadde Tromsø Dukketeater sin egen scene i kjelleren på Tromsø Museum. Her hadde Idar Ingebrigtsen tegnet en dreiescene med spillegrav spesielt for dukketeater, og det var innredet en nydelig liten dukketeatersal og verksted. Mange ungdommer fra Tromsø fikk sin første innføring i teaterarbeid av Randi Nilssen på Tromsø Dukketeater, og ikke så rent få jobber fortsatt i bransjen: Elisabeth Grønning, Silje Steinsvik, Trond Petter Stamsø Munch og Marius Kjos. De beskriver Randi som jordnær, samtidig som hun ikke aksepterte at ting var umulig. Hvis hun først hadde en idé, klarte hun vanligvis å få den gjennomført ved hjelp av kreativitet, sjarm, ståpå-vilje og en porsjon stahet. Hun hadde naturlig autoritet uten å være autoritær.

Til festivalen i Kolbotn hadde Tromsø Dukketeater med seg forestillingen Max og Mixi og Trollet i Tromsdalstiden. Jeg husker at Elisabeth Grønning som spilte en av dukkene stadig henvendte seg til publikum og stilte dem spørsmål på Tromsødialekt. «-Vet dokker ka?» Etter en stund utbrøt et barn fra Oppegård i publikum: «-Vi er ikke dokker! Det er du som er dokke!».

Språk skaper barrierer, og Randi Nilssen var opptatt av å bryte ned disse. Hun satt opp forestillingen Bukkene Bruse på esperanto, og reiste flere ganger til den internasjonale festivalen PIT i Sarajevo i landet som den gang het Jugoslavia. Alle forestillingene på denne festivalen ble spilt på esperanto. Randi samarbeidet også med PIT da hun arrangerte to store internasjonale festivaler i Tromsø i 1980 og 1981. Jeg var selv gjest på festivalen i 1981, og var veldig imponert over både det kunstneriske nivået på forestillingene, og over hvor godt festivalen var organisert.

Siden hadde jeg jevnlig kontakt med Randi Nilssen utover 1980- og 90-tallet. I 1983 satte Tromsø Dukketeater opp stykket Har du lyst, har du lov, i samarbeid med koret Di Madrigale. Forestillingen baserte seg på typegalleriet fra italiensk commedia dell arte, og ble fremført for et voksent publikum på kafeer i Tromsø. Forestillingen mottok UNIMAS pris.

Randi deltok på flere av kursene som UNIMA-Norge arrangerte, og engasjerte seg mye i foreningen. Sammen med Brit Steinsvik etablerte hun i 1989 en profesjonell gren av Tromsø Dukketeater, og med denne grupperingen produserte de forestillingen Polarsirkus på Nordland Dukketeaterverksted mens jeg var sjef der i 1992.

Randi fortsatte å spille figurteater like til det siste. Hun spilte blant annet på eldresentret Eraklum, og juleforestillinger på den gamle rådstua med seniorgruppa herfra.

Randi Nilssen ble utnevnt til æresmedlem av UNIMA-Norge for sin store innsats for kunstformen. Da hun gikk bort 31. juli 2024 var hun 98 år gammel. Vi er mange som vil huske henne som en god venn og kollega, og som et grepa kvinnfolk fra Tromsø!