Av leder i UNIMA Norge Tone Runsjø
Vi vil gjerne tro på at de beste kunstnerne lever av kunsten sin. De er kommet gjennom et nåløye og fortjener all den kulturstøtten de har fått, og de vil opphøye det kunstoppdraget de er håndplukket til. Målet er at konkurranse mellom kunstnerne nettopp gir superkvalitet og fremmer uant fornyelse i kunsten. Det skaper flyt i det frie teatermarkedet, og ikke minst åpner det for valgmuligheter. BI har utdanning i kulturledelse. Der plantes det ut en solid markedsøkonomiske tenkning i kunstfeltet. Det hevdes å være den beste oppskriften på en konkurransedyktig kulturnæring på nasjonalt og internasjonalt nivå.
Det er i tillegg ingen rettighet å være utøvende. Det grusomme faktum er at få kunstnere greier å være nyskapende og aktuelle over mer enn et 1-10 år. Like lite å ha en hovedinntekt av sitt virke. Det bekymrer absolutt ingen. Makten ligger hos ansatte kunstforvaltere. De må velge kynisk i kvalitetens navn, og må finne det aktuelle geniet blant alle utøverne der ute et sted. Kunstneren kan få sin lønn i himmelen! Den saken er klar, eller er den det?
Hva har skjedd de siste tiårene med inntekten til kunstnere i det frie markedet? Er denne kulturtenkningen bærekraftig og klok over tid? Vil vi at disse sannhetene skal være sanne? Heldigvis lever ikke kulturpolitiske trender evig.
Bærekraft er sirkulærøkonomi
Det sies at bærekraft betyr sirkulærøkonomi der samfunnet skal bort fra bruk og kast, og skape gjenbruk. Hva betyr sirkulærøkonomi i kultur? Et figurteater selger ofte forstillinger over tid på egne turneer eller gjennom oppkjøp. Faste figurteatergrupper har et naturlig gjenbruk av materielle ting; verktøy, turnebussen, sceneelement og teknisk utstyr. Det gjelder også en del annet utstyr som rekvisitter med mer. Utstyret kjøpes brukt, rotes frem eller hentes ut av skap. Selvfølgelig kan teatergrupper og produksjonsenheter bli bedre på materialbruk og avfall.
Inntekten til en figurteaterutøver er sjelden sirkulær. Kunstneren investerer og lager nye forestillinger før eventuell støtte og salg. Alt skal kanskje betale seg etter visning, om forestillingen blir kjøpt opp. Det går bra å leve av en slik type økonomigang når inntektene til slutt dekker utgiftene. Figurteaterkunstneren kan i dag sitte igjen med en lav levelig årslønn som kommer inn på konto i rykk og napp.
Problemet oppstår når markedet blir presset. I dag har flere figurteaterkunstnere en minimal dekning av utgiftene og arbeidstimene. Utøver etter utøver kaster inn håndkledet. Grunnen kan være familieansvar, eller at de ikke vil leve ett år til på mini-inntekt. Det har ingenting med om de selger eller holder mål. Hvis en forestilling spilles gratis eller går ned i pris, må neste utøver gå ned i pris på grunn av en uheldig dominoeffekt i markedet. Denne spiralen har foregått siden år 2000.
Finnes det sirkulærøkonomi i inntekten til en scenekunstner?
Skuespillere med fast ansettelse over tid har en sirkulærøkonomi. Lønnen er stabil. Ansettelsen og arbeidsmiljølov gir direkte tilgang til for eksempel oppsparte feriepenger, pensjon og arbeidsledighetstrygd. Arbeidstedet styrer produkt og arbeidstid.
Journalister, reguleringstannleger eller bilmekanikere kan også velge å være selvstendig næringsdrivende. Forutsetningen er at det bør være «liv laga». Dilemmaene er hvis tannreguleringssubsidiene blir borte, aviser legges ned eller arbeidsområdet til en bilmekaniker går fra mekk til data.
Hvordan ser det ut for figurteaterutøvere? Det er et mangfold av utdannede teaterfolk i Norge og få betalte jobber. Det sies at bredde skaper enere. Det forutsetter at bredden av profesjonelle må tjene penger. De fleste skuespillere prøver seg noen år etter utdanning, og går deretter videre til andre jobber. Nyutdannede prøver det samme som andre nyutdannede prøvde for noen år siden. Teaterfeltet har en enorm gjennomtrekk. Det er ikke naturlig og gir alvorlige ringvirkninger.
Utøvere som kan tjene lite blir værende. Dette er ikke bærekraftig i lengden for et figurteaterfelt. Det er ingen god tendens i et yrke at det er en fordel å være ufør eller godt gift, ha hovedinntekt et annet arbeidssted eller leve på NAV-midler. Det har ingenting med om du er dyktig å gjøre. Det handler bare om at du kan stå i det å ikke tjene penger.
Hvor mye frihet har en frilanser innen figurteater?
Figurteateraktører har gjerne friheten i å være frilansere, men tjener bare penger ved oppdrag eller hvis de har fått offentlig støtte. Salg av billetter er så og si falt bort i denne delen av teaterfeltet. Frigruppene søker kunststøtte, mens andre får oppdrag i DKS-ordningen. Det profesjonelle teateret utenfor institusjonsteatrene må oftere og oftere bare produsere barne- og ungdomsteater for å kunne ha et levebrød.
Oppkjøpere innen kunst tror på en kvalitet- og konkurranseflyt, og mener de har store valgmuligheter for å få tak i det beste. Er det de beste som blir igjen i et usikkert marked? Hvor mange kan oppkjøperne reelt velge i?
Hvem skal betale kunstnerne?
Det er interessant å se hvordan kunsten betales i et samfunn. Støtteordninger og offentlige turnevirksomhet betaler i dagens Norge ikke lønn i søknadstid og lengre produksjonsperioder, eller for pausene mellom turneer.
Honorarer til en kunstner dekker ikke merutgiftene til pensjon, forsikring m.m. Det gjør honorarer i andre type enmannsforetak – som for en glassmester. Den enkleste forklaringen på at figurteaterkunstnere ikke tjener penger er et overmettet marked. Lønn presses helt ned til at figurteateraktører og grupper spiller gratis for å komme seg «innenfor» og få vist seg. Kunstnere sloss om jobbene. De har i liten grad gått sammen om likelønn, høyere lønn eller bedre arbeidsforhold. Bransjeorganisasjoner som Skuespilleralliansen, Norsk Skuespillerforbund, Creo og andre gjør mye, men ikke nok.
Oppkjøpere er lite opptatt av arbeidsmiljølov eller tariffer. I teaterinstitusjoner blir utøvere eldre, mens i det åpne markedet finnes nå de usikre, nyetablerte og unge menneskene med lite yrkeserfaring. De er med i en krig om å bli de utvalgte. De dumper prisene, og dermed sitt eget yrke. DKS og oversubsidierte billetter gjør forestillinger gratis. Folk blir med det mindre villige til å betale for en teaterforestilling.
Frilansere innen figurteater har sjelden hovedinntekten sin direkte fra et publikum. Den som betaler utøverens lønn, bestemmer gjerne rammene. Et 100% offentlig støttet teaterprosjekt trenger i utgangspunktet ikke å strebe etter publikum. Men hvor aktuelt og viktig er et teaterprodukt i en tom sal, eller for det publikummet som er tvunget til å se på? En balansegang mellom forskjellige inntjeningssystemer kan være sunt. Kunstnere er stolte av å få innvilget kunststøtte og soler seg gjerne i det. Samfunnet utenfor et kunstnermiljø kan se på det samme som dyre krykker og unødvendig bruk av skattepenger.
Institusjonsteatret har mange hemmende strukturer for kunstnere, men de har også en kvalitet i å være trygt, langsiktig og stabilt. Her kan en kunstner modnes over tid, og ikke jage etter inntekt. Det kan satses over tid på et ensemble. Forskjell i alder og erfaring kan gi rom for utvikling. Utøvere møter nye kunstnere innad og utad i en jevn flyt av utøvererfaring over år. Kameler må svelges, men ikke flere enn på andre arbeidsplasser.
Hva med Norsk Kulturråd? Ved kortsiktig full finansiering av teaterprosjekt eller utøvere kan Kulturrådet stå i fare for å bli en annenhånds («Second hand») arbeidsgiver uten ansvar. Systemet kan slå beina under ideen om et sterkt og fritt konkurransemarked. I sitt fokus på aktualitet kan Kulturrådet ende opp med å prioritere flyktige pop-up fenomen i kunsten. Overutdanning, gjennomtrekk og tilfeldig arbeidskraft har sjelden vært godt for noen type yrker eller fagområder. Diskusjonen om Kulturrådets funksjon vil forandre seg med tiden, og er nå inne i en spennende omlegging.
Oppsummering
I dagens prosjektstyrte kunstsystem får nye utøvere prøvd seg, mens vi mister mange. De som blir værende i feltet er de som kan ha usikker inntekt. Scener slipper å ha faste ansatte, men de mister muligheten til å utvikle figurteaterkunst over tid. Rom for å få prøve, utvikle og feile med betaling blir liten. Frilansere sier ja til alt for å gardere seg, eller går ned i pris for å få jobb. De slår beina under seg selv og neste generasjon kunstnere. De med nettverk får jobb. De som velger trender, blir sett. De som skriver en velskrevet søknad, får prosjektmidler. Hvem tiltrekkes til et yrke uten inntjening og med urimelig usikkerhet? Vil figurteaterutøvere være del av en bruk- og kast-kultur? Målet må være å ha mulighet for å etablere en lengre og sikrere figurteaterkarriere over tiår ved å bygge opp en solid sirkulær økonomi for flere.
