Vi spurte tre unge, snart nyutdannede og allerede ferdig utdannede skuespillere og teaterskapere om hvordan de ser på fremtiden for Norsk scenekunst og hvorfor de driver med det de driver med. Da med et spesielt fokus på hva bærekraft er for dem.
Bjørg Sofie Eline Sætre har vært ferdig utdannet fra Nord Universitet i to år nå og kom ut i et nedstengt teater-Norge. Oda Holmvik Bredvold og Sindre Slorafoss er ferdig utdannet fra og med juni. Oda fra Akademiet for scenekunst og Sindre fra Nord Universitet.
Hvordan har dine tre år som nyutdanna vært?
BJØRG: Det har vært utfordrende, men óg veldig givende. Jeg har vært heldig og fått jobbe med relevant arbeid til utdanningen min på tross av pandemien. Blant annet har jeg fått oppleve DKS-turné i hele landet, fått jobbe med prosjekter i Larvik & Moster Amfi, vært teaterlærer i kulturskolen, og fått lest inn lærebøker på nynorsk. Alt i alt har jeg kjent på mye mestring. Likevel – det har vært tøft å få nei gang på gang fordi hele bransjen har stått på vent og allerede vel etablerte skuespillere har hatt «førsterett». Det hjelper heller ikke så mye at det er sjeldent man faktisk får muligheten til å møte på audition. Bransjen er uheldigvis bygget på om du kjenner de rette folka, slik at du er en av de heldige som får møte på audition bak lukkede dører. Jeg skulle ønske det å få gå på audition også var mer tilgjengelig for de som er nye, eller kommer fra distriktet. At roller blir gitt på bakgrunn av talent, heller enn kjennskap. Men nå åpner det igjen. Det blir lysere! La oss holde motet oppe
Hvordan har deres tre år i utdanning vært?
SINDRE: Mine år har vært utfordrende, både sosialt og utdanningsmessig. Skolen har fått meg til å gå mange runder om hvem jeg er og hvem jeg ønsker å være, samt stole på mine styrker og ha selvinnsikt på mine svakheter. Det er krevende områder å utfordre seg på, men nå i ettertid er jeg takknemlig for at utdanningen har pusha meg dit, for jeg føler meg klar for arbeidslivet! Sosialt har jeg skapt venner, fiender, arbeidskollegaer og ikke minst en livstid av minner.
ODA: Det har vært veldig covid-prega, de siste to årene. Da korona slo inn, våren 2020, ble alle sendt hjem og noen av oss ble igjen her i Fredrikstad. Da foregikk all undervisningen på zoom. Flere av kursene var preget av at vi var i en alt for liten leilighet og at formatet til tider var endret til pc-kameraet. Men, det kom også mye fint ut av det. Vi har ikke lenger figurteater som fag her, men i mitt tredje semester oppdaget jeg en kjempeinspirerende podcast som heter «The Puppet pub», der de intervjuer amerikanske og internasjonale dukkemakere. Og jeg skjønte da at det er noe jeg vil drive mer med.
Hvorfor driver du med teater og scenekunst?
BJØRG: Jeg har alltid vært fascinert over stemninga som oppstår på en scene. Det er noe med det – dette ekte, uredde, humoristiske, såre, estetiske – det kan faktisk oppleves som ekte magi når alt ligger til rette for det. Hvor ofte får en egentlig mulighet til å sitte helt stille og observere, ta inn over seg uforstyrret og nærmest naivt, noe så unikt og så her-og-nå som det man kan gjøre på et teater?
SINDRE: Jeg driver med det fordi det er det eneste jeg kjenner til, men også at jeg trives i det praktiske arbeidet som er knyttet til yrket og de menneskelige møtene! Jeg elsker prosessen av å dykke ned i et scenekunstprosjekt sammen med andre, men forestillingene kan jeg være foruten, nær det er «ferdig» blir det kjedelig.
ODA: Det stiller jeg meg sjøl spørsmål om daglig. Nå til høsten har jeg søkt på gartnerutdanning. For jeg tenker sånn at jeg kan bruke scenografi inn i det og så tenker jeg: «hva med pengene da?». Men det er viktig å si at jeg liker teater. På den ene side er det kjempedeilig å jobbe i gruppe og være i samholdet som er i å lage noe felles. Teateret er linsa som man kan se hele verden igjennom og til å dele opplevelser, erfaringer og historier. Men akkurat nå så ser jeg kanskje mer pessimistisk på verdien av teater, når alt annet rundt i verden er så svært. Med klima og krig og korona og så videre. Det er en «fullstendig ambivalens» for når jeg tenker på at jeg kunne ha gjort noe annet for verden, så tenker jeg at teater er en superviktig plattform å gjøre det på!
BJØRG: Det er nettopp den magien som fengsla meg, satt i gang min lidenskap for scenekunsten og gjorde at jeg dette var retningen jeg ønsket å gå i livet. Teater og scenekunst har blitt brukt, gjennom alle tider, til å spre glede, kunnskap, filosofi og etikk. Det kan være avslappingen du trenger, det kan være læreboka, det kan være det som røsker deg ut av hverdagstankene og får deg til å stille spørsmål. Alle som sitter og ser på teater og scenekunst, deler opplevelsen. Alle deltar – har et samlet fokus. Det er en makt i det.
Hva betyr bærekraft for deg?
ODA: Det ene er jo det bærekraftige i å forstå materialet man jobber med og etterlivet, men jeg tenker også rent konkret at det er å bruke ting som allerede eksisterer, bruke ting på nytt som noe annet og bruken av materialet. Det som er bærekraftig er noe som varer.
BJØRG: Bærekraft er å utvikle samfunnet vi lever i, per dags dato, til det bedre, slik at framtidige generasjoner også kan få dekket sine behov. Det er så mangt som virker inn på klima og vår mulighet til å gjøre en endring. Grønn feminisme, samarbeid på tvers av landegrenser, utdanning for alle, ren energi, dyrevelferd, opprydning av havet, ansvarlig forbruk. FN sine bærekraftsmål dekker det meste av det jeg tenker på som bærekraft.
SINDRE: Bærekraft for meg betyr å gjenvinne klær, møbler, bo-områder og så videre, i alle situasjoner. Det betyr også å reise miljøvennlig, spise kortreist og grønn mat og å få hverandre til å gjøre det samme!
Hva tenker du om bærekraft i kunst?
BJØRG: Bærekraft får gradvis mer plass i kunst-produksjoner og vi er blitt dyktigere til å se hva vi kan gjenbruke og låne. Det er fortsatt et stort forbedringspotensial. Vi har sløst mye. Gått til innkjøp av unødvendige rekvisitter. Stor scenografi som aldri blir brukt igjen. Kunst og kultur har makta til å bidra ved å gjøre bærekraftige valg. Alle burde, organisasjon som utøver, fokusere på hva som er nødvendig for kunsten, og hva som er sløsing.
ODA: Det må starte hos institusjonene. De har et ansvar for å konkretisere det og gjøre det lett å forstå så de kan bane en vei og videreføre kunnskap til oss andre.
SINDRE: Jeg tenker at alt i kunsten skal kunne bli bærekraftig, både for miljøet skyld, men også fordi det kan skape nye muligheter! Det å tenke bærekraftig gjør at man må tenke utenfor boksen og nye ideer kan dukke opp. Samtidig så veit jeg at å arbeide mot bærekraftig kunst tar tid, og jeg respekterer nyutdannede kunstnere som kanskje ikke har den tiden og kapasiteten, men det er ikke noe man skal lene seg på!
ODA: For meg står skoler og andre institusjoner til ansvar for å legge til rette for miljøvennlige reiser. Senografi utdannignen på Akademiet for Scenekunst var kjent for å reise mye. Og rett før «lock-down» planla vi en studietur til Budapest for å være med på en workshop. Da kom det opp et spørsmål om skolen kunne legge til rette for at vi kunne reise mer miljøvennlig. Det tenker jeg er bra. At vi ikke venter, men utfordrer institusjonene til å tenke nytt.
BJØRG: Forestillinger, konserter, utstillinger turnerer landet rundt. Dette er uunngåelig for å sørge for at alle nordmenn får lik mulighet til å møte kultur. Men da må transporten, så langt det lar seg gjøre, være minst mulig forurensende. Internett er blitt vår venn. Pandemien har vist oss at mye kan gjøres uten å fysisk møtes. Det går framover, sakte men sikkert.
ODA: Jeg tenker også på bærekraft i kunst når det kommer til det sosialpolitiske. Jeg er under den oppfatning, at mye av den kunsten som foregår, foregår i de store byene, om det er for å få klapp på skulderen av andre kunstnere selv, det vet jeg ikke, men jeg savner mer teater på mindre plasser for jeg tror at verdien av teater der, også er å tenke bærekraftig.
Hvordan vil du jobbe for bærekraft?
SINDRE: Jeg vil starte med meg selv og mine nærmeste og se på hva vi kan gjøre for å leve/jobbe så bærekraftig som mulig. Det handler om å huke av alle punktene over, og jeg tror at det kan gjøres ganske umiddelbart. (Alle sier at det blir en gradvis overgang, men det er kun fordi folk er late.)
ODA: Jeg prøver fremdeles å finne ut av det, men jeg tenker at det er viktig å ha en bevissthet om livet til objektet og materialer man bruker, og å få tak i ting brukt. Det er lettvint å få tak i akkurat det man trenger av nye ting, men det handler om å gjøre seg selv bevisst sine egne handlinger. Hvor går jeg når jeg leter etter ting, skjer utvalget nå fordi det er helt nødvendig etc. Kanskje det kan komme helt nye løsninger ut av det? Det vil jeg lage meg egne metoder for.
BJØRG: Jeg forsøker å ikke ta fly så langt det går. Jeg forsøker å velge kosmetiske produkter som er mest mulig organisk og ikke testet på dyr. Jeg forsøker å resirkulere korrekt. Jeg forsøker å lese meg opp og holde meg oppdatert på hvilke bærekraftige valg jeg kan gjøre i min hverdag.
ODA: Jeg kan veldig fort kjenne en håpløshet for klima og Ukraina og jeg er nok pessimistisk etter to år med Covid. Jeg har ikke fått muligheten til å ha vært i arbeidslivet ennå og synes det for øyeblikket er abstrakt og skremmende.
BJØRG: Jeg forsøker å tenke på at alle valg jeg tar, virker inn på totalen. Vi har et ansvar, vi lærer hver dag. Jeg ønsker å bli bedre og bidra til et bedre samfunn for mennesker, dyr og kloden.
